Tore Renberg

Det er nærmest umulig å oppsummere Halldór Kiljan Laxness’ betydning for Island og islandsk litteratur. Som nobelprisvinner, kommunistsympatisør, provokatør, ikon og nasjonalskald lot han ingen sitte som likegyldige tilskuere, og han vekslet stadig mellom ulike posisjoner. Laxness hadde en egen ... (more)evne til å dreie verden rundt sin personlige akse, og allerede som barn visste han at det var verdenskjent forfatter han ville bli. Store ambisjoner forklarer kanskje hans sjalusi overfor en annen forfatter fra nord, en som ledet i konkurransen om internasjonal anerkjennelse og som Laxness beskrev som både geni og kunstnerisk villmann: Knut Hamsun. Romanen Sin egen herre er skrevet som et motsvar til Markens grøde – en bok han mente oste av menneskeforakt, men også vel så mye av stilistisk overlegenhet. I en serie på Litteraturhuset i vår forteller Tore Renberg om sine litterære forbilder. Den islandske dikterhøvdingen er sist, men ikke minst, i rekken.

«Tenk at jeg sitter her med Selma Lagerlöf,» uttrykte en nervøs Greta Garbo under et besøk hos den verdensberømte forfatteren i Stockholm etter innspillingen av Lagerlöfs debutroman Gösta Berlings saga i 1924. På det tidspunktet hadde Lagerlöf allerede fått Nobelprisen i litteratur (noe hun ... (more)forventet), reist verden rundt (med sin kvinnelige elsker), kjøpt tilbake sitt barndomshjem på Mårbacka (hvor hun levde som storbonde med 30 ansatte), stått på barrikadene for kvinners stemmerett (som Sverige fikk i 1921), blitt æresdoktor ved Uppsala universitet og tatt opp som historiens første kvinnelige medlem i Svenska Akademien.

I løpet av første halvår 2009 snakker Tore Renberg, forfatteren bak Mannen som elsket Yngve, Kompani Orheim og Charlotte Isabel Hansen, om tre av sine favorittforfattere. Først ut er skaperen av den realistiske romanen, franskmannen som hele livet var nedsyltet i gjeld, som drakk 16 kopper kaffe ... (more)til dagen og rett som det var skrev 18 timer i døgnet, som ga ut over 100 verk før han døde som 51-åring (og klaget over at han fikk arbeidet for lite), mannen som en dag gjemte seg bak et tre i Versailles fordi han var overbevist om at en vaskekone som passerte på gaten var en hemmelig agent sendt av russiske nihilister for å spionere på ham: Honoré de Balzac.