Israelsk film om aktiv dødshjelp

I "Avskjedsfesten" møter vi en gruppe eldre mennesker som bor på et aldershjem i Jerusalem. Hverdagen preges av at den ene etter den andre går bort. Innimellom kompliseres dette ved langvarige lidelser, som legene ikke er i stand til å lindre med smertestillende medisiner.

Nå ligger Max på det siste. Alt han ønsker er å få slutt på sine lidelser, og han har instendig bedt legene om å avslutte behandlingen. Dette er imidlertid i strid med lovgivningen i landet, der det å redde liv står over alt. Kona er fortvilet, og ber vennene sine om hjelp.

I mellomtiden blir vi vitne til hvordan Yehezel leker Gud overfor en bekjent, som også ønsker å dø. Han ringer henne ved jevne mellomrom, og forteller henne at hun må nok holde ut litt til, for han (Gud) har nok ikke plass til henne i himmelen enda. Kvinnen lever og ånder for disse samtalene.

Yehezel plages sterkt over å se unødvendig lidelse. Hvorfor kan ikke legene stanse behandlingen når dette vil spare Max for lidelsene han har foran seg de siste par månedene han lever? Han og vennene, blant annet en tidligere veterinær, begynner å samarbeide om å lage en dødshjelpmaskin. Ved hjelp av denne kan Max klemme på en pumpe, slik at den dødelige dosen sprøytes inn i dryppet han står på. Dermed vil han dø på en selvvalgt måte. Her som i Israel er nemlig aktiv dødshjelp eller medlidenhetsdrap forbundet med strenge straffer, og vennene ønsker ikke å risikere fengselstraff på grunn av dette. Det hele vil etterpå se ut som et naturlig dødsfall.

Vennene hjelper Max med å dø, og kona er svært glad for denne hjelpen. En som ikke er fullt så glad, er Yehezels kone Levana. Hun begynner å kalle mannen sin en morder. Selv er hun i ferd med å bli dement, med en økende depresjon og synkende livslyst ...

Før vennene vet ordet av det, har ryktene om dødshjelpmaskinen spredt seg. Selv er de innforstått med at dette ikke er en maskin som skal brukes i tide og utide, men hva gjør de når de regelrett blir utpresset av en fortvilet mann, som ønsker hjelp til å få avsluttet konas lidelser? Hun har lungekreft og ligger helt på det siste ...

"Avskjedsfesten" har absolutt sine høydepunkter, og den er full av komiske scener som fremkaller latteren hos oss seere. Som når den ene vennen viser seg å være homofil, og skjuler vennen sin - en skaphomse - i et skap, og skapdøra glir opp mens de er der ... Som et par episoder da vennegjengen har gjennomført medlidenhetsdrap med dødsmaskinen sin, og de blir stoppet i trafikk-kontroll av den samme politikonstabelen ... De gamle er dessuten riktig søte, der de dras i alle retninger av samvittighetsnag og en hang til å gi fullstendig f ... Helt hva dette har med filmtittelen å gjøre - "avskjedsfesten" - fikk jeg likevel ikke helt tak i. Riktignok finner det sted en svært fornøyelig fest underveis, uten at den har noe med avskjed å gjøre.

Det er alltid spennende når det kommer filmer fra Israel. Det synes jeg i grunnen gjelder all film som kommer andre steder fra enn Hollywood, og som bidrar til økt kulturforståelse. Jeg liker dessuten filmer der man spiller på flere lag i befolkningen enn kun de unge og vakre, eller skjønnhetsopererte og kunstig ungt utseende eldre. I "Avskjedsfestet" møter vi eldre mennesker som er preget av å ha levd et langt liv. De er som de er - autentiske og ekte. En kvalitet i seg selv ved skuespillerne som er med i filmen, vil jeg si.

Jeg antar at filmen er temmelig kontroversiell i Israel, siden den både omhandler tabuet aktiv dødshjelp og tabuet homofili. Nå er riktignok filmens moral, som kommer veldig tydelig frem, at man bør avstå fra å leke Gud over liv og død. Livsgnisten dukker opp på de mest uventede steder - også hos dem som vet at de kommer til å dø i løpet av få måneder, mest sannsynlig med ulidelige smerter. Det irriterte meg at vennen til veterinæren - skaphomsen - tillegges de dårligste egenskapene blant vennene. Stigmaet blir på et vis dobbelt. Noe av det jeg likte best med filmen, er skildringen av Levana, som gradvis blir mer og mer dement. Dette er nydelig skildret. Episodene som er knyttet til dette gir filmen flere bein å stå på, hvilket styrker helhetsopplevelsen av den.

Jeg bør for øvrig nevne at denne filmen har høstet gode kritikker internasjonalt, og blant annet vant publikumsprisen på filmfestivalen i Venezia tidligere i år. Filmen har også gått på norske kinoer. Likevel vil jeg hevde at dette er en film for spesielt interesserte. Jeg anbefaler den, selv om jeg opplevde kvaliteten som noe vekslende underveis.

Innspilt: 2015
Nasjonalitet: Israel
Språk: Hebraisk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Ze'ev Revach (Yehezkel), Aliza Rosen (Yana), Raffi Tavor (Rafi), Levana Finkelstein (Levana) og Ilan Dar (Dr. Daniel)
Spilletid: 88 min. ( )