The Son

« Le onzième jour après ma mort, Papa est allé porter ma couette à la teinturerie. Monter la rue du Couédic, les bras chargés de ma literie, le nez dedans. Il se dit qu'il renifle mon odeur. En fait, ça pue, je ne les avais jamais fait laver ces draps ni cette couette. Ça ne le choque plus. Au contraire : subsiste encore quelque chose de moi dans les replis blancs qu'il porte à la teinturerie comme on porterait le saint sacrement. Papa pleure le nez dans le coton. Il profite. Il sniffe encore un coup la couette, et il pousse enfin la porte du magasin. Papa ne peut plus traîner. Condoléances, etc. Le teinturier - recondoléances, etc. - débarrasse papa de la couette. Papa aurait voulu que ça dure, une file d'attente, une show more livraison, une tempête, juste que ça dure le temps de respirer encore un peu plus des bribes de mon odeur. Papa se dépouille, il perd, il perd. »

Michel Rostain nous happe dans le récit d'un deuil impensable. Avec une infinie pudeur et une grande finesse, il nous entraîne dans les méandres d'un amour absolu, celui d'un père pour son fils. show less

This is a poignant and moving read that deals with the very difficult subject of grief, the grief of parents suddenly and tragically deprived of their only child. Yet this book is not heavy going, nor a hard and sorrow-filled slog - it is, in some ways, a celebration of life and a memoir of hope and remembrance: the narrator's 21 year old son tragically contracts a virulent strain of meningitis. Within a few hours of hospitalization, he has died and his parents are left to deal with the hole he has left in their lives. This story is the personal journey of Michel and Martine through their initial shock and grief. Through painful bouts of regret - at not spending more time with him in that final week, and cherishing the moments that they show more did enjoy. Through the recollections of bittersweet memories at his very touching funeral. And the final step of their journey, as they fulfil their Lion's final dream, and "let him go" in a very moving conclusion.

This book is part memoir, part fiction; heart-breaking and beautiful. The father's grief and love shine through in every word. However, the story is enriched not by merely following Michel through his experiences, but in the fact that we follow Michel through the eyes of Lion, watching him from the other side of death. In this manner, we are shown the wretched grief - the clinging to the last vestiges of Lion's life: his scent upon the bedclothes, the little box of ashes. It adds an additional layer of complexity and beauty.

There is also a dash of humour, a light sprinkling to the mood.

Overall, a beautifully written, deeply affective read that, at less than 200 pages, was devoured within a day of receiving it. It makes one think of mortality and loss and leaves you with the feeling that, although losing a child is terrible, it is something that you can live with, even if you never lose the hurt.

Read-to-Review copy provided by Hachette, via Booksellers, NZ. show less

It is eleven days since our first person narrator has died. He was just twenty one years old when meningitis took him. Now he tells the story of how his parents, specifically his father, are trying to cope with that hard fact. Their son is dead.

This is a true story. But it is also a fiction. Lion, the son, is the reader’s narrator. Telling us that he is there to witness his parent’s tears and grief and despair. It is, as the blurb calls it, a blurring of memoir and fiction. The facts are real, the manner of their telling is fiction.

It is a beautifully constructed story. Heartbreaking, of course, due to its subject matter, but not mawkish or overly sentimental. Anecdotes and stories about the son are revealed, his life shines through show more in the midst of this tale of his death. He may be gone but he lives on in his parents. But only in their memories. It is this wonderfully terrible mixture of delight in his life and grief that he is gone.

Some of the aspects of the writing didn’t quite work for me. If it is the dead son that is telling the story why does he focus so much on the father and not on the mother? But of course, this is the father writing. He can only tell his memories and thoughts and how he tried to cope with it. But this is a minor quibble, and one that shouldn’t stop anyone reading the book/

The cover says that this is not a book about death it’s a book about life but that life is a life after loss. And that is really what the book revolves around, the death of a child, and how people find a way to go on after such a part of their lives is gone. show less

Michel Rostain (d. 1942) er musiker og operaregissør, har undervist i filosofi og psykologi og har skrevet flere bøker om opera, kan jeg lese på bokas smussomslag. I 2003 mistet han sønnen sin, og i 2011 debuterte han med sin roman "Sønnen" - eller "Le Fils" som er den franske originaltittelen. Dette mottok han den prestisjefylte Concourt-prisen for. Ut over dette vet jeg lite eller ingenting om denne forfatteren, før jeg kom over denne boka på Bokbloggertreffet i Gyldendalhuset sist lørdag, der diverse forlag - deriblant Pax Forlag - hadde donert leseeksemplarer til treffet.

Det har vært skrevet et lass med bøker om det å miste et barn, om den bunnløse sorgen som oppstår i kjølevannet av et slikt tap og ikke minst hva det show more gjør med en familie når et elsket medlem blir borte. Jeg føler at jeg for lengst har fått min dose og vel så det av slike bøker - særlig av slike som er rasket sammen i full fart etter en tragedie for å komme ut mens saken fremdeles er brennende aktuell i samfunnet. Dette er imidlertid ingen slik bok. Riktignok handler den i aller høyeste grad om et selvopplevd tap av et barn, men det har tatt forfatteren bortimot åtte år å skrive den. Teksten er dessuten meget gjennomarbeidet og har litterære kvaliteter, historien fortelles i romanform og fortellergrepet er ytterst originalt. Det blir aldri "kleint" og heller ikke sosialpornografisk - bare rørende, varmt og ekte.

I "Sønnen" er det nemlig forfatterens avdøde sønn som forteller historien om sin sørgende far. Eller for å si det på en annen måte: her har forfatteren og far til Lion, den 21 år gamle gutten som døde av hjernehinnebetennelse etter få dagers dramatisk sykeleie i 2003, diktet seg inn i sønnens hode og forsøker på den måten å formidle hva han tenker om faren og hans sorg. Dermed kommer vi tettere innpå deres far-sønn-forhold.

Det er et varmt og trist-godt portrett som tegnes av faren og hans forhold til sønnen. Noen ganger kjente jeg at tårene presset på, andre ganger at latteren trillet. For faren er tidvis både komisk og patetisk der han saumfarer tingene til sønnen, på leting etter tegn på at sønnen faktisk ville leve og at han hadde fremtidsplaner.

"Pappa har allerede tenkt tanken tusen ganger: Døde jeg virkelig på grunn av maksimal uflaks, en hissig bakterie dukker opp, og før du vet ordet av det, er du død. Var det ikke heller sånn at jeg hadde senket guarden et øyeblikk? Et minutt med litt mindre livsgnist, og pang! Pappa har alltid trodd, og sågar formulert mer eller mindre klare teorier om det, at hvis han ikke er på vakt absolutt hele tiden, så vil dødskreftene i ham vinne frem. Et sekunds uoppmerksomhet, og vips, så ryker det.

Offisielt tror han ikke noe særlig på dette med dødsdrift, men likevel, han vet da et og annet om det; vi bærer i oss, i alle fall gjør han det, krefter som er i stand til å bryte ned selv det mest robuste liv. Så derfor har han lurt på om jeg også, ubevisst, mer eller mindre frivillig, holdt døra åpen for mine egne destruktive krefter de siste dagene jeg levde." (side 13)

Da faren oppdager at noe av det siste sønnen hans gjorde før han døde var å bestille time hos psykologen, blir han først veldig glad fordi han tolker livsglede inn i dette - deretter fortvilet fordi psykologen selvsagt ikke kan fortelle ham hvorfor sønnen hadde bestilt time hos ham. Dette spørsmålet - var sønnen lykkelig på slutten av sitt liv? - blir det overmåte viktig for ham å finne ut av. Ekstra sårt er det fordi dette var hans eneste barn.

"Pappa leser tvangsmessig i notatene mine for å holde kontakten med meg. En kveld han holder på med disse triste utgravningene, finner han et sitat av Pat Metheny, rammet inn av kraftige røde streker, mellom to avsnitt om Platon: "Musikk er kjærlighet i seg selv." Musikken kjælte med meg, slik den gjør med deg. Han flirer, musikk, kunst? ikke spesielt høyt ansett av Platon, akkurat. Han snakker ennå til filosofistudenten som jeg var. Noen sider lenger fram finner han dette skriblet ned i margen: "Å gi avkall: Hva gir man avkall på?"

Jeg har etterlatt meg hefter du kan bla i i årevis, pappa.

En far som arver sin sønn. Det er en ubegripelig rekkefølge av ord. En tidsforstyrrelse." (side 26)

Og slik fortsetter det gjennom boka som med sine 173 sider er akkurat passe lang. Dette er en bok jeg leste både med hjertet og hodet, fordi den berørte meg på så mange plan og fordi jeg hadde så sansen for måten den er skrevet på. En skjønn liten perle av en bok er det, og som jeg anbefaler på det varmeste! Her blir det terningkast fem!

Utgitt i Frankrike: 2011
Originaltittel: Le fils
Oversatt: Gøril Eldøen
Forlag: Pax Forlag A/S
Antall sider: 173 show less

Estas son las palabras con las que decidió enfrentarse a una página en blanco y escribir un libro mucho tiempo después del fallecimiento de su vástago. "Papá está en el caos de su primera semana de duelo auténtico, cuando las ceremonias ya han concluido y los amigos se han dispersado. La soledad, ahí es donde empieza realmente la muerte. Papá se pasa el día clasificando mis cosas, llorando entre dos llamadas telefónicas, sonándose los mocos copiosamente sin tener ni siquiera el pretexto de la alergia al polvo. Se resigna a tirar mis viejos apuntes de primero y de segundo, después de haber releído meticulosamente esas necedades acumuladas, no resultara que, entre una clase de inglés y una de mates, se me hubiera colado una show more nota, un dibujo, algún apunte personal que pudiera interpretar como un mensaje…". Con un pudor infinito y una enorme delicadeza, Michel Rostain nos sumerge en los entresijos de un amor absoluto y nos invita a viajar con él a lo largo del duelo más inimaginable y más temible, el de un padre por su único hijo. Un relato desgarrador pero, al mismo tiempo, cargado de humor y que transmite, por encima de todo, un apasionante amor por la vida. show less

Con un pudor infinito y una enorme delicadeza, Michel Rostain nos sumerge en los entresijos de un amor absoluto y nos invita a viajar con él a lo largo del duelo más inimaginable y más temible, el de un padre por su único hijo. Un relato desgarrador pero, al mismo tiempo, cargado de humor y que transmite, por encima de todo, un apasionante amor por la vida.

En su novela El Hijo, Michel Rostain celebra la vida en un relato autobiográfico sobre la experiencia terrible que supuso la pérdida de su hijo de 21 años. La novela llega a España con un cartel inmejorable, más de 80.000 ejemplares vendidos en Francia. "Hay mil razones para encontrar el mundo desesperante, pero no es razón para no intentar ver las cosas felices de la vida". Estas son palabras de Rostain, Estas son las palabras con las que decidió enfrentarse a una página en blanco y escribir un libro mucho tiempo después del fallecimiento de su vástago.