Unquiet: A Novel

I came to this book through a New Yorker excerpt, and was wary because I liked the excerpt so much (and had listened to the author reading it with her beautiful accent). The book was as beautiful as the story. It is a fictionalized memoir of her relationship with her father, Ingmar Bergman, and mother, Liv Ullmann. Though the relationships are difficult and full of ego and sadness, the book is fond and funny, captured by the through line of her working with her mercurial father, trying to help him write his autobiography.

Being a memoir of life with famed film and stage presences Ingmar Bergman and Liv Ullmann by their daughter, a noted literary critic in her own right. Her reminiscences, puzzlingly, arrive billed as a novel, a status for which there is little if any evidence. If you have less cataloger's OCD than I and don't mind this anomaly, you'll find a book which is interesting, informative, and extremely well-written. The book is essentially an Ullmann sandwich; it begins with a short recollection of the small parts of her youth she spent with Bergman, proceeds to her growing up with Ullmann, and ends with an account of Bergman's last years and death, centered around a series of interviews which she recorded with him in his last weeks. Bergman's show more senescent musings occasionally achieve a certain delusional poetry, but mostly they're interesting only insofar as they mark the collapse of a powerful mind with old age, and thus are more than a little depressing. As for the total picture of the couple with which one leaves, I wouldn't call this quite a hatchet job, but neither do they come across particularly well. show less

I was surprised by how much Ullmann's portrayal of her father's last months affected me. In the patterns of his reasoning and speech I was reminded of my grandfather and my wife's grandfather at the same period in their lives. In fact, my grandfather was born the same year as Ullmann's father and died almost exactly two years after him. But because my grandfather rarely spoke to me and Ullmann's father was a public figure, unfortunately I know more about the latter than the former.

Decided I'd read The Cold Song before I read this, only to discover I'd already read and reviewed it here in 2015! I guess that's how unmemorable it was. This was much much better - she may be a better memoir than novel writer. Or possibly it's the subject matter - how abandoned she was and felt by her mother; how eccentric her father was. All in all a great story in beautiful settings.

Dejlige, søgende og flotte observationer i teksten, som til tider er ganske sjov. Og eksperimenterende på en god måde. Men jeg blev ikke fanget og kedede mig længe. Måske fordi jeg ikke kendte til forfatterens berømte forældre.

Man skal ikke altid lade sig forføre af forfatterens egen udlægning af, hvordan en roman er blevet til. Linn Ullmann, der er datter af Ingmar Bergman og Liv Ullmann, planlagde i faderens sidste leveår et bogprojekt med ham, men det blev aldrig rigtig til noget. Syv interviews nåede de at lave, men på det tidspunkt var han allerede svækket af sygdom og alderdom, så det er ikke her, Ullmann har fundet brændstoffet til sin bog. Det kommer snarere fra bearbejdningen af den sorg, som tabet af faderen fører til.

Liv Ullmann var kæreste med Bergman mellem kone nummer 4 og 5. Linn blev født i 1966, og boede de første år af sit liv på Hammars, hvor Bergman netop havde bygget det hus, der skulle blive hans faste sommerresidens og show more også der, hvor han til sidst trækker sig tilbage for at leve de sidste år af sit liv. Da forældrene går fra hinanden følger Linn med moderen, men efter et par år genoptager hun livet på Hammars, hvor hun tilbringer en måned hver sommer. Her angler hun efter faderens opmærksomhed, og hun får den også i små doser – der skal jo arbejdes, den protestantiske arbejdsetik var et stærkt træk hos Bergman – og hun skildrer dem indfølt.

”Ingenting forandrede sig på Hammars. Eller, forandringerne skete så gradvist at man ikke mærkede dem, og meget længe – lige til faren kom sytten minutter for sent uden overhovedet selv at lægge mærke til det, og på den måde annoncerede at nu var det slut – levede pigen med følelsen af at sådan som det er lige nu, sådan har det altid været. Orden og punktlighed. Stolene stod der hvor de altid havde stået. Billederne hang der hvor de altid havde hængt.” (S. 28)

Bogen bliver en selvbiografisk fortælling om opvæksten og livet mellem de to berømte forældre. På den ene side er der den tilsyneladende ro og uforanderlighed med faderen på Hammars, på den anden side er der de konstante flytninger med moderen, frem og tilbage mellem Norge og USA, og de mange mænd i hendes liv. Der er en skrøbelighed og en uro i moderen, som måske ikke opleves så meget hos Bergman, men som stadig er en central del af hans liv. Det bemærkes et sted, at de er børn, som nægter at blive voksne.

Alligevel er det ikke en fortælling om en dårlig barndom. Det er heller ikke en selvbiografi, men mere en poetisk fremstilling af et almindeligt liv med berømte forældre. Den pointe understreges af de relativt lange udskrifter fra interviewene med faderen, der ikke bliver et vidnesbyrd om den geniale kunstner, men snarere en understregning af, hvordan alderdommen før eller siden rammer os alle. Jeg har set anmeldelser, som ikke kan se formålet med citaterne, men jeg synes faktisk, at de giver god mening, fordi de afrunder forholdet til faderen, som hun jo netop elskede, fordi han var hendes far.

De stærke selvbiografiske elementer har selvfølgelig betydet endnu en runde om autofiktionen som genre. Det er en diskussion, som hurtigt kan fratage en troen på, at litteraturkritik og litteraturteori overhovedet er værd at beskæftige sig med, men Linn Ullmann skriver noget klogt om hendes metode, som er værd at citere:

”For at skrive om virkelige personer, som forældre, børn, kærester, venner, fjender, onkler, brødre eller tilfældige forbipasserende, er det nødvendigt at gøre dem fiktive. Jeg tror at det er den eneste måde at blæse liv i dem på. At huske er at se sig omkring, igen og igen, lige forbavset hver gang.” (s. 285)

De urolige er skrevet i et poetisk sprog med en klar fornemmelse for de detaljer og episoder, der giver fortællingen om en familie liv. Selvfølgelig er det lidt sjovere, fordi man kender forældrene, men først og fremmest er det en roman om at være barn og vokse op, om at blive set og elsket af sine forældre, og om selv at blive voksen med forældre, der bliver gamle, og en barndom, der skal mindes. show less

Hudløst om å vokse opp med kunstnerforeldre

Linn Ullmann (f. 1966) er forfatter og journalist. Hun har utgitt seks romaner; bl.a. "Nåde" og "Det dyrebare" (linkene fører til mine omtaler av disse bøkene).

Romanen "De urolige" kom ut for knapt to uker siden, og ut fra det jeg har fått med meg er boka anmeldt i absolutt alle aviser av litt størrelse. Den har fått en strålende mottakelse. Boka har solide litterære kvaliteter, og det er dette som er fundamentet i boka, ikke at hun skriver om sin spesielle oppvekst med mesterregissøren og faren Ingmar Bergmann og skuespillermoren Liv Ullmann.

Ingmar Bergmann (f. 1918 d. 2007) var gift fem ganger. Han var aldri gift med Liv Ullmann, som han var sammen med mellom kone fire og fem - show more dvs. mens han fremdeles var gift med kone fire (fra 1965 - 1970). De to fikk datteren Karen Beate (som Linn egentlig heter) i 1966.

"Å se, å huske, å begripe. Alt kommer an på hvor du står. Første gang jeg kom til Hammars, var jeg knapt ett år gammel, og visste ingenting om den store og omveltende kjærligheten som hadde brakt meg dit.
Egentlig var det tre kjærligheter.
....
Jeg vet ikke hvilken av de tre kjærlighetene som kom først. Men jeg begynner med den som oppsto mellom moren og faren min i 1965, og som tok slutt før jeg var gammel nok til å huske noe av den.

Jeg har sett bilder og lest brev og hørt dem fortelle om tiden de var sammen, og hørt andre fortelle, men sannheten er at man ikke kan vite så mye om andre menneskers liv, særlig ikke sine foreldres, og i hvert fall ikke hvis foreldrene har gjort et poeng av å forvandle livet sitt til historier som de siden forteller med en benådet evne til ikke å bry seg det minste om hva som er sant og hva som ikke er det." (side 9-10)

Ja, hva er det egentlig å huske? Vi lager vel alle våre egne historier, dem vi helst vil fortelle, dem vi helst vil definere oss selv gjennom. Noen ønsker å fremstå som ofre, som de som har det verst, og da er det disse historiene de husker. Andre ønsker å huske storheten i sitt eget liv, og da er det dette som blir trukket frem gang på gang. Hva er egentlig sant? Og hva er viktigst? Det som reelt sett er sant, eller det som faktisk har formet våre liv? For er det ikke narrativene våre som former oss aller mest og ikke først og fremst det som faktisk skjedde? Dette ble jeg sittende og tenke på mens jeg leste boka til Linn Ullmann. En formidabel roman i all sin stillferdighet. Ja, for den er stillferdig, denne romanen, som handler om et levd liv - på siden av livene til hennes berømte foreldre som gjorde så godt de kunne, men som kanskje egentlig hadde mer enn nok med seg selv?

Linn Ullmann beskriver det lille barnets sårhet og savn etter spesielt moren, som stadig var på reisefot. Barnet som vokste opp med barnepiker. Barnepiker som stadig ble byttet ut og som hun ikke knyttet noen bånd til. Hver sommer reiste hun til Hammars for å besøke faren sin, som ett av hans i alt ni barn med fem forskjellige kvinner.

"Han sa at ting ble borte. Han sa at ordene forsvant. Hvis han hadde vært yngre, ville han skrevet en bok om å bli gammel. Men nå som han var gammel, orket han ikke. Han manglet kraften han hadde hatt som yngre. Dette resonnementet førte til at en av oss, jeg husker ikke hvem, fikk idéen om at vi skulle skrive en bok sammen. Jeg skulle stille spørsmålene, og han skulle svare, jeg skulle transkribere samtalene, og så skulle vi redigere oss frem til en bok basert på materialet som da forelå. Når vi var ferdig og boka kom ut, kunne vi ta jeepen og dra på bokturné." (side 60)

Faren var 87 år da idéen om boka oppsto (2005), mao. et par år før han døde (2007). Når Linn Ullmann ankom Hammars for å besøke faren, hadde hun med seg båndopptaker, og så begynte samtalene dem i mellom. Det ble noen lydbånd etter hvert. Likevel skulle det ta mange år før hun orket å begynne å arbeide med materialet. Ikke var lydkvaliteten den beste heller ...

Så er hun tilbake i barneårene på Hammars, der hun og faren så film på kinoen hans hver dag presis kl. 15.00. Hvilke filmer så de sammen? Det forteller hun ikke om. Bare at de så film og at det var viktig å møte opp presis. Så gikk årene og farens fokus på å være presis begynte å slippe taket. Han begynte å bli gammel ...

Mens moren gjorde karriere i Amerika, var Linn redd for at moren skulle bli borte der borte i Amerika, at hun aldri skulle komme tilbake. Moren var borte i flere måneder av gangen, og de gangene hun ikke ringte som avtalt, raste verden fullstendig sammen for henne. Var moren død? Var det derfor hun ikke ringte? Og når moren var hjemme igjen, kunne det bli vel mye av mors-bekymringene.

"Det er ikke det at mamma uroer seg hele tiden, det kan gå dager og måneder mellom hver gang hun uroer seg for meg. Uro av typen hva om barnet mitt dør. Men nå som hun er hjemme, uroer hun seg hele tiden. Dag og natt og natt og dag og dag og natt. Jeg tror hun vil ta igjen all uroen hun ikke følte da hun var bortreist." (side 175)

Inni mellom alt savnet og lengselen, er det også plass til humor. Som da hun beskriver en rolle moren spilte i en musical på Broadway. Ikke kunne hun synge og ikke kunne hun danse, men det var på ingen måte til hinder for at hun tok rollen. "Hun har flere solonumre og treffer ikke en eneste tone i en eneste sang ... " (side 214)

"For å skrive om virkelige personer, som foreldre, barn, kjærester, venner, fiender, onkler, brødre eller tilfeldig forbipasserende, er det nødvendig å gjøre dem fiktive. Jeg tror det er den eneste måten å blåse liv i dem på. Å huske er å se seg rundt, igjen og igjen, like forbauset hver gang." (side 289)

Fremdeles mens faren levde, ble det opprettet en stiftelse som skulle ta hånd om dokumenter (som brev), fotografier o.l. etter ham. Moren Liv Ullmann donerte i den forbindelse hele samlingen av brev som hun og Ingmar Bergmann hadde skrevet til hverandre. Før hun ga dem fra seg, ble brevene kopiert opp, og disse har Linn Ullmann hatt tilgang til mens hun arbeidet med boka om faren (og moren). Selv beskriver hun seg som en kvinne med rykkete bevegelser, en som snakket høyt og gikk fort, som hadde skingrete stemme og som ingen ønsket å ha noe med å gjøre de første årene etter farens død. Det kom heller ikke noen bøker fra hennes hånd i disse årene. "Et velsignet barn" utkom i 2005, bokprosjektet startet omtrent på den tiden, faren døde i 2007 og den neste boka - "Det dyrebare" - kom ut i 2011.

"Ingen av dem kunne lage mat; kanskje en av grunnene til at de ikke greide å leve sammen lenger, var at ingen av dem kunne lage mat, det er å sette det på spissen, jeg vet det, men ingen av dem kunne stryke tøy eller vaske gulv, ingen av dem visste hvordan man tok hånd om et barn, jeg snakker ikke om kjærlighet, de hadde kjærlighet, jeg snakker om arbeidet, jeg snakker om det som følger av å stifte hjem og familie, de var barn av borgerskapet, likevel var de helt ute av stand til å leve dette moderne borgerlige skandinaviske middelklasselivet. Og det ville de jo heller ikke. De ville være frie. De ville være barn. De snakket om frihet og kunst, men kom løpende tilbake til tryggheten hver gang det ukjente ble for mye. De var barn av den lille verden. Moren og faren min ville være bortkomne sønner, begge to, og når festen var over, ville de hjem. Eller bort. Eller hjem. Eller bort. Den bortkomne sønnen er den mest elskede." (side 306-307)

Like fullt hadde faren noe - den evnen til å få andre til å føle seg som den eneste ene. Helt til man oppdaget at man ikke var den eneste ... Og selv om han ikke var praktisk anlagt, og elsket kvinner - mange kvinner! - hadde han et pragmatisk forhold til kjærligheten. Han mente at dersom man ikke legger et praktisk fundament når man bygger opp sine relasjoner, kan man bare glemme det. "Kjærlighet uten praktisk sans er dødsdømt. Du kan ikke ... hvordan skal jeg få sagt dette ... Du kan ikke bygge hus av en neve sand og en million vakre ord." (side 377)

"De urolige" er en hudløs roman, en roman som griper deg som leser og som gjør at du selv kjenner på hvor sårbart livet er. Samtidig viser den hvilken kraft kjærligheten tross alt har, når man vet at den er der, selv om man ikke kan nå den man er glad i fordi vedkommende befinner seg svært langt borte. Linn Ullmann opplevde aldri at de var tre. Alltid var det henne og moren, henne og faren eller moren og faren - men aldri de tre samtidig. Morens kjærester kom og gikk, og enkelte får vel - for å være helt ærlig - det glatte lag, slik hun beskriver dem i boka. Underveis veksler hun fra jeg-person-perspektivet til tredjeperson entall. Da er det som om vi kommer enda tettere på henne, fordi det da ikke lenger er noe filter mellom det som skjer og det som formidles. I alle fall hadde dette en slik effekt på meg.

Selv om navnene på hovedpersonene aldri nevnes, er vi aldri i tvil om hvem dette handler om. Kanskje er det enklere å dikte når navnene er utelatt? Slik er det med minner - man kan aldri være sikker på at de er reelle. Man sorterer ut, og litt avhengig av hvordan man er skrudd sammen, er man tilbøyelig til å huske det som passer med ens egen natur. Noen er optimistiske av natur, andre pessimistiske, sårbare eller hva det skulle være. Likevel tror jeg ikke vi lesere trenger å tvile på at det har hatt sin pris å vokse opp med så profilerte kunstnerforeldre som dem Linn Ullmann har hatt. Og det til tross for at dette ikke er en roman der forfatteren tar oppgjør med og deretter avstand fra valgene som foreldrene i sin tid gjorde. Tvert i mot går hun sterkt inn for å forstå dem, forstå hvorfor de var slik de var, og hun gir mye til oss lesere uten at hun på noen måte blamerer ut foreldrene sine. Det er godt gjort, synes jeg! Sitatet jeg har tatt med fra side 306-307 i boka ovenfor, sier i grunnen alt. Dette er riktignok sett fra en voksen datters ståsted, mens det barnlige blikket mer var preget av kaotiske følelser. Følelser som gjorde at moren tok henne med seg til Amerika, uten at hun fikk så mye større del i morens liv av den grunn ... Det var barnepiker der også ...

Det er så vidt vi får vite noe om Linn Ullmanns voksenliv, selv om mann, barn og hund er der i bakgrunnen. Jeg opplevde dette som en styrke ved romanen, fordi alt det andre dermed får fullt fokus. Det viktige og sentrale i romanen kunne fort ha forsvunnet eller mistet sin kraft dersom mengden av detaljer hadde økt. Det var i grunnen bare én ting som skuffet meg litt under lesingen, og det var at vi aldri fikk vite hvilke filmer hun og faren så sammen i barndommen ...

"De urolige" er den beste norske skjønnlitterære romanen jeg har lest hittil i år! Måtte riktig mange få øynene opp for denne romanen!

Utgitt: 2015
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 411
ISBN: 978-82-495-1201-0 show less