Jenny

My first Sigrid Undset, Jenny is the tale of a woman who is undone by her high moral standards and her desire for true love. At twenty-eight, Jenny is already at an advanced age for any unmarried woman of the time. She is a compassionate and caring person, but she holds her emotions at arm’s length in order to avoid any moral slip-up, primarily because she does not want to damage her chances with the “right man” when he finally comes . She wishes to be able to give herself to someone with complete trust and abandon, but consumed by that desire, she agrees to wed the wrong man.

Her friend, Cesca, states about herself,
That is why I think sometimes I ought to go into a convent. When I am outside a trouble I seem to understand it show more all, but when I am mixed up in it myself I can’t see a thing.
Perhaps this is true of all of us. It certainly would apply to most of the characters here...they do not see their own limitations or the solutions to their own problems clearly at all. Jenny, I think, is particularly unable to see either the flaws in her plan for her life or how to move forward after her mistake, which shatters them, has been made.

The way Jenny stumbles into her tragic course is so poignant. She is so unaware of her danger before she is consumed by it.

One day, I made a slight change in course. It seemed to me so difficult and harsh, living the life I thought was the most worthy – it was lonely, you know. So I veered away for a moment, wanting to be young and to play a little. And then I was caught in an undertow that carried me off, and I ended up in circumstances that I never for an instant imagined it would be possible for me to be anywhere near.

I was reminded of Edith Wharton while reading this novel. It deals with a smart woman who has both intelligence and skill, but who is tied to societal norms and expectations and finds happiness a rather elusive creature. It explores the nature of love and desire in ways that must have been a little shocking for its contemporary audience.

And, amid this confusion, we are offered some views that seemed undeniably true to me.

Shall I tell you something of what I know about love, little one? If I did not believe in it, I should not have the least particle of faith in men--or in myself. Do you believe that it is only women who think life meaningless, and find their hearts empty and frozen if they have nothing but their work to love or to depend upon? Do you believe there is a single soul living who has not moments of doubt in himself? You must have somebody in whose keeping you can give the best in you--your love and your trust.

I think this is true. Human beings who try to substitute work for love and family, often find themselves alone and sadder. Every heart yearns for a partner in life who will feed the soul. If you close yourself to pain you might also close yourself to joy. But what to do when you have opened up to the possibility of pain and find you have made a mistake in your choice?

This is a moving, well-composed story and one that I’m sure I will be thinking about for a while. show less

This is the first book by Undset I've read. She's a Nobel prize winner and is most famous for her trilogy of books about a Medieval Norwegian woman named Kristin Lavransdatter. I had to read this one just because of the name.

I've got mixed feelings about this book. I thought the writing was lovely and eloquent, but the story itself made me so sad. Jenny, the novel's heroine, is an expatriate artist living in Rome. She's a young woman of high ideals and forceful opinions. I don't want to describe the whole plot for you; I'll just say that Jenny isn't quite as strong as everyone believes she is, and that as the novel progresses, her happy life in the sunshine gets darker and darker.

I think this story helped me understand a little bit show more better what severe depression must feel like. And because Jenny tended to internalize everything and rely only on herself, it strengthened my belief in the need for real, solid friendships in our lives.

My guess is that if you liked The Awakening by Kate Chopin, you'd probably like this novel too.

For obvious reasons, this is my favorite quote from the book:

There aren't really many names that are either good or bad, are there? If you know someone with a certain name, it all depends whether you like that person or not. When I was a boy we had a nursemaid named Jenny, and I couldn't stand her. Ever since, I've always thought it was an ugly and plain sort of name; I thought it was absurd that you should be called Jenny. But now I think it's so charming, so blond, somehow. Can't you hear there's something so fair and blond in the sound? Jenny. Someone with dark hair couldn't have that name--like Froken Jahrmann, for instance. Fransiska suits her perfectly, don't you think? It's so capricious. But Jenny is bright and fresh and clear. show less

Sigrid Undset is my favorite Scandinavian author and “Jenny” is my favorite of her books. I first read it in college and after returning to it a few years later, find it even more poignant and compelling.

Free at NB 1992

H.H. 35

Jenny er malerinne og bosatt i Roma. Hun nærmer seg 30 år, men har aldri vært forelsket i noen mann eller følt noe behov for å binde seg. Like fullt lengter hun etter å oppleve kjærligheten, men kanskje ikke akkurat på samme måte som sine venninner. Et liv som hustru uten jobb, og med mange barn hengende i skjørtekanten, er definitivt ikke det hun primært ønsker med livet sitt. Hun klarer seg selv økonomisk, og nettopp det er vel årsaken til at hennes foreldre ikke har presset på for å få henne gift.

Mens Jenny og venninnen Fransiska oppholder seg i Roma, treffer de på nordmannen Helge Gram. Forsiktig og ytterst varsomt nærmer Jenny og Helge seg hverandre, og da Helge til slutt frir, svarer Jenny overraskende nok ja. show more De bestemmer seg for å reise tilbake til Norge, slik at de kan presenteres for hverandres familier.

Helges foreldre lever i et meget ulykkelig ekteskap, og det viser seg også at Helges mor, som er en bitter kvinne, utøver sterk makt over sønnen sin. Jenny undres over alle menns mødre som aldri finner sine sønners tilkommende verdige nok, mens det virker som om kvinnenes foreldre alltid er glad for å "bli kvitt" døtrene sine og forsørgerbyrden med, nær sagt uansett hvilken kandidat det er tale om, bare vedkommende er bemidlet nok. Helges mor kommer i veien for deres gryende kjærlighet, skjønt det vel først og fremst er Jenny som kommer frem til at hun likevel ikke elsker Helge. Hun bryter derfor med ham. I stedet forelsker hun seg hodestups i Helges far.

Det er stor aldersforskjell mellom Jenny og Helges far, Gert Gram. Det forhold at de har billedkunsten felles, noe Gert i motsetning til Jenny aldri har kunnet leve ut, gjør at aldersforskjellen mellom dem hviskes ut. Forholdet finner sted i skjul, uten at andre og aller minst Helge får vite noe om dette. Så blir Jenny gravid og deretter bestemmer hun seg for å bryte med Gert. Hun føder barnet, men dette dør etter få uker.

Svært ulykkelig vender Jenny tilbake til Roma, der hun velger å leve sammen med vennen Gunnar Heggen, som elsker henne og vil gifte seg med henne. Inntil Helge atter dukker opp, og det hele ender med tragedie for Jennys del ...

I dette sterke kjærlighetsdramaet som Sigrid Undset ga ut i 1911, beskrives en kvinnes begrensede valgmuligheter og drømmer svært åpent. Fordi dette var meget uvanlig den gangen, vakte boka sterke reaksjoner, men den ble like fullt en suksess. Den gangen var det forventet at kvinner skulle tre inn i ektestanden og gjøre ekteskapet og det å føde barn til et hovedanliggende i sine liv. Romantiske drømmer om hva kjærligheten innebar sto som regel i grell kontrast til det virkelige liv. En kvinne som kastet seg bort på feil mann, risikerte å aldri bli gift. Derfor var det viktig å kvele upassende følelser allerede ved fødselen.

"Men herregud, barn, du kan da ikke mene at man værsågod skal kvele enhver forelskelse i fødselen, med mindre man kan garantere i det øyeblikket den oppstår, at denne samme følelse skal vare til døden, tåle all motgang, være i stand til alle ofre - og at den dertil som i en visjon skal gripe og forstå sitt objekts personlighet - opplyse den i dens hemmeligste dybder, så et senere endret syn på ham eller henne er utelukket?" (side 198)

Egentlig kommer vi aldri virkelig inn på Jenny, og sånn sett blir hun i grunnen stående som litt følelseskald og nesten kynisk for meg. Kanskje skyldes dette at hun aldri var virkelig forelsket eller oppriktig glad i noen av mennene som kom inn i hennes liv? Hun fremstilles som en som beregnet og kalkulerte sine muligheter - sikkert nokså vanlig den gangen når arrangerte ekteskap skulle inngås, men ikke hva man forventer av en kvinne som tross alt forsørget seg selv og som kunne unne seg den "luksus" å vente på den store kjærligheten? Som i grunnen aldri kom til Jenny, selv om hun var friere enn kvinner den gang kunne forvente å være ... der hun vaklet mellom far og sønn og ikke ble sikker på hva hun egentlig ville - ja, om hun ville ha noen av dem i det hele tatt.

Jenny beskrives først og fremst gjennom møtet med sine tre menn; Helge, Gert og etter hvert Gunnar. Alle tre ser vidt forskjellige egenskaper i Jenny, alt etter hvilket ståsted de har selv. Der Gunnar først og fremst ser den selvstendige kvinnen Jenny, ser Gert kunstneren. Mens Helge kanskje var den som så henne aller mest i den tradisjonelle kvinnerollen på den tiden, samtidig som han også beundret hennes selvstendighet. Men alle valgene Jenny hadde gjorde henne ikke det minste lykkelig. Nå tror ikke jeg at Undset mente å undergrave kvinners rett til frie valg gjennom å skrive om den ulykkelige Jenny. Tvert i mot tror jeg hun har villet få frem at uansett hvor fri en kvinne var den gangen, var hun likevel aldri helt fri. Forventningene om et tradisjonelt liv lå der tross alt hele tiden, slik at "friheten" i grunnen ikke kunne brukes til noe likevel ...

Denne romanen fascinerte meg veldig! Det er vel unødvendig å si at boka er godt skrevet, for vi snakker tross alt om en Nobelprisvinner! I tillegg leste Janne Kokkin boka med en behagelig innlevelse. Jeg må for øvrig legge til at jeg elsket beskrivelsene av Roma! Bare dette er i seg selv en god nok grunn for meg til å lese boka om igjen senere! Her blir det terningkast fem - et solid sådan! show less

I år er det præcis hundrede år siden, at norske Sigrid Undset sendte ’Jenny’ på gaden. Det er en udviklingsroman og en tragedie, hvor den unge maler Jenny går frygteligt meget ondt igennem, da hun først kaster sig ud i kærlighedslivet.

I romanens start opholder hun sig i Rom sammen med veninden Fransiska og vennerne Ahlin og Heggen. De er alle sammen fremadstræbende kunstnere, der er taget til den antikke hovedstad for at blive bedre eller – for Fransiskas vedkommende – for at komme væk fra et kuldsejlet kærlighedseventyr.

Langsomt træder Jenny frem som den afgørende figur. Hun indleder et forhold til den unge arkæolog Helge Gram uden rigtig at have hjertet med i det. Men hun har ofret sig og levet disciplineret hele show more sit liv. Hun længes efter kærligheden og rækker ud efter den. For læseren er det dog tydeligt, at noget er galt. Hun kalder hele tiden Helge for ”min lille dreng” og et gensidigt forhold er det aldrig.

Da forlovelsen er indgået rejser Jenny først hjem med besked på at opsøge Helges forældre. Det viser sig at være et strindbergsk inferno inklusiv både borgerlig holden på formerne og intensivt had forældrene imellem. Jenny kan ikke snuppe moderen, men faderen Gert Gram fascinerer hende. Snart bryder det spinkle forhold til Helge sammen. I stedet indleder hun et forhold til Gert. Igen er det manden, der elsker mest, men hvor hendes forhold til Helge bare var præget af en vis ligegyldighed, så er forholdet til Gert direkte skadeligt.

”Men hun -. Om hun ville forsøge at blive – hvad kunne hun give ham, hvis hun ville. Aldrig havde hun jo kunnet give ham noget – blot taget imod. Om hun prøvede at blive – hun narrede ham ikke, fik ham ikke til at tro, at hendes livslængsler var stillet for stedse gennem deres ungdommelige kærlighed.
Han ville sige, hun skulle gå. Hun havde elsket og givet, og nu elskede hun ikke mere og skulle atter være fri. Sådan ville han se på det – aldrig forstå, at hun sørgede, fordi hun intet, intet, intet havde kunnet give.” (s. 191)

De fleste kan nok ane, hvor det bærer hen for Jenny. Er hun et tragisk offer for en mandsdomineret moral? Egentlig ikke. Det er aldrig skandalen, der ødelægger hende. Det er hun alt for stærk til. Det er snarere jagten på en romantisk kærlighed, der kun kan fungere i ferielivets beskyttede miljø. Hun ser for sent – eller slet ikke – at kærligheden er lige ved hånden i form af den rolige Heggen, der både respekterer hende som menneske og som kunstner.

100 år er en høj alder, og ’Jenny’ føles også lidt bedaget, selvom Undset skriver godt. Jeg kunne ikke rigtigt identificere mig med hovedpersonen, så det var svært at blive helt grebet af tragedien. Den bedste del var mellemspillet med Helges dysfunktionelle familie, så den måtte godt være foldet lidt mere ud. show less