Charlize Theron er et mirakel.

Filmgudens gave til publikum. Muligens ikke i enhver sammenheng. Men uten tvil i Patty Jenkins regi og i filmen «Monster» - i en rolle allerede hyllet herfra til filmhistorien hjemme i USA. Heldigvis også nominert til en Oscar. Får hun ikke den nå på søndag (natt til mandag), må det alvorlig ha klikket for Oscarakademiet. Da må de ha sovet, gått seg bort, vært i koma, spist noe med kugalskap.

Jeg ville ha forsverget at det var tenkelig å gripes av innlevelse og sympati med kvinnen Theron her fremstiller: den grove, sjuskete og råkjefta highway-horen Aileen Carol Wuornos - som med kaldt blod skjøt ned og tok livet av syv av sine kunder.

Plaff, poff, over i det hinsidige med dem - mens Aileen stakk av med bilene og pengene. Goodbye. Inntil hun ble tatt, dømt og til slutt henrettet - den 9. oktober 2002 - etter 12 år på «death row».

Den virkelige Aileen kunne bare drømt om en film som dette. Den virkelige Aileen drømte riktignok - visstnok - ufattelig lenge. Lenge etter sin miserable barndom, lenge etter at hun tok i bruk sin eneste kapital langs Floridas highway'er allerede som 13-åring. En lenge fornybar ressurs som hun stadig fortsatte å selge, riktignok til stadig lavere pris.

Aileen drømte fortsatt. Men idet filmen (og mordene) tar til, har hun gitt opp.

Mye har vært skrevet om de mange ekstra kiloene, sminken og tennene som har omgjort den svale, blonde skjønnheten Theron til drapsmonsteret Wuornos.

Men det er ikke kilo, sminke og pålimte tenner som smyger seriemorderen Aileen inn under huden på deg. Det skjer gjennom det komplette mennesket, servert i en helspent kropp, en overanstrengt stolthet, glimt av sårhet, øyeblikk av håp.

Christina Ricci har birollen som Aileens nyfunne venninne. Også Ricci er glimrende. En vag, unnfallende skikkelse - av den velkjente type som kombinerer «uskyld» med stigende kravstorhet.

Trioen Theron/Ricci/Jenkins gir oss Aileen og hennes tragedie uten snev av innynding eller sentimentalitet. Bare slik kan den også gripe.

Aileens fornedrelse opphører ikke hver gang hun går fra enda en kunde. Den forblir i henne og rundt henne, overalt og for alltid.

Theron gjør ikke bare fornedrelsen lett å fatte. Hun gjør den umulig ikke å dele.