Cinema Paradiso [1988 film]

A childhood spent in a small town's cinema.

It's a lot better than the director's cut (that Netflix forced me to watch because they're horrible), but not as much better as I'd hoped it would be. In that version, it's wonderful for an hour then tedious for two hours. In this version, it's wonderful for an hour then tedious for an hour. A marked improvement, but hardly ideal.

Concept: B
Story: D
Characters: B
Dialog: B
Pacing: C
Cinematography: B
Special effects/design: B
Acting: B
Music: B

Enjoyment: C plus

GPA: 2.6/4

A filmmaker recalls his childhood, when he fell in love with the movies at his village's theater and formed a deep friendship with the theater's projectionist.
(source: TMDb)

I denne skjønne filmen, som i 1989 fikk Oscar for beste utenlandske film, får den fremgangsrike regissøren Salvatore Di Vita høre at barndomsvennen Alfonso er død. Dette får ham til å tenke tilbake på opplevelser han ikke har tenkt på på flere år.

Alfonso drev kinoen Paradiso, og filmene samlet som regel hele landsbyen. Kyssescener fra Hollywood-filmer ble behørig klippet bort, til stor ergrelse både for dem hvis ekteskap for lengst hadde stivnet og for de svermeriske ungdommene på stedet.

De gamle filmene ble etter hvert en ren brannfelle, og en dag brant kinoen ned. Gamle Alfonso ble blind som følge av brannen, og Salvatore overtok deretter oppgavene hans. Et dypt vennskap oppsto mellom dem.

Senere lovet Salvatore seg show more selv at han aldri skulle vende tilbake til barndomshjemmet, men bryter dette løftet for å delta i Alfonsos begravelse.

Dette er en film som tåler å bli sett mange ganger! show less