In the Name of Honor: A Memoir

Review: In The Name of Honor by Mukhtar Mai.

The story of Mukhtar Mai and finding justice was short and I read it in one setting. It’s a touching story that too many women in that country go through. I wished there were more words written about her life and how she fought back through the political system in detail. I feel terrible for what these women go through but the book only deals with the justice system and trials after the gang rape.

For me the book didn’t say much about her personality, or harbor any raw feelings of character about her or the people around her. Their culture was explained about how men are way above any women in those different countries, even to this day. Yet, it felt like it was explained throughout the show more book blunt and unfeeling, combining maybe one page altogether.

The book was interesting and I give Mukhtar Mai credit for having the courage to stand up for herself and other women. However, the book just didn’t have enough story to fulfill my bated breath with more enthusiasm or deep connection that a story of this magnitude should expose.

I’ll rate it as a three star only because Mukhtar Mai was courageous to fight for some kind of justice…. show less

4.8* What makes this book a great read is that it is a personal account without attempting to sensationalize the crime or Mukhtar Mai. It seems clear that Mai was not after publicity or money and shunned those who were. Authentic and you learn a bit about the tribes of pakistan.

Mukhtar Mai was gang raped as punishment for a crime that her brother "supposedly" committed. The book is about her fight for justice.

I'm glad that Mukhtar Mai's story was told, because this is a very courageous woman, greatly wronged. But really, pretty much everything is said in Nicholas Kristof's excellent foreword.

Yo, Mukhtaran Bibi, perdí la conciencia de mí misma, pero nunca olvidaré las caras de aquellos brutos. Para ellos, una mujer no es más que un objeto de posesión, de honor o de venganza. Se casan con ella o la violan según si concepción del orgullo tribal. Saben que una mujer humillada así no tiene otra salida más que el suicidio. Yo no les concedo mi perdón, ni mucho menos, pero intento explicar a los extranjeros, que me acribillan a preguntas, cómo funciona la sociedad del Penjab. Como si fuese un objeto con el que pueden hacer lo que quieran. La verdadera pregunta que mi país debe plantearse es muy simple: si la mujer es el honor del hombre, ¿por qué quiere violar o matar este honor?

Den 22. juni 2002 ble Mukhtaran Bibi sendt fra sin kaste - gujjar - for å be mastoi-klanen om unnskyldning for noe hennes 12 år gamle bror angivelig skulle ha gjort. Som fraskilt, men like fullt ansett som ærbar, falt det på henne å gjenopprette balansen mellom hennes laverestående kaste og den høyerestående klanen mastoi. Men i stedet for å få sin unnskyldning akseptert, ble hun utsatt for gruppevoldtekt av fire menn fra mastoi-klanen. Ingen grep inn.

Normalt var det forventet at Mukhtaran skulle ta sitt eget liv pga. skammen hun var påført. Og det ville hun antakelig også ha gjort dersom ikke familien hennes hadde forhindret dette. Hun bestemte seg for å anmelde saken, og ble i og for seg mottatt på en noenlunde ok show more måte av politiet. Men fordi hun ikke kunne lese eller skrive, ble hun lurt til å sette fingeravtrykket sitt på et blankt ark, og dermed hadde politiet frie hender i forhold til å sette inn en forklaring som frikjente den mektige mastoi-klanen. Mukhtaran bestemte seg imidlertid for å kjempe, og det var to forhold som gjorde at hun aldri ga opp; saken fikk enorm mediedekning både i inn- og utland, og hun fikk dessuten nokså tidlig kontakt med den pakistanske kvinnen Naseem Akhtar, som er jurist. Naseem ble hennes beste venninne. Uten disse støttespillerne er det ikke godt å si hva som hadde skjedd.

"Vi er alltid fanget mellom to forskjellige juridiske systemer, det religiøse og det offisielle. For ikke å snakke om klan-systemet, som gjør det hele enda mer innviklet, med sine egne regler som overhodet ikke tar hensyn til den offisielle loven, noen ganger ikke engang til den religiøse loven." (side 118)

I første omgang ble gjerningsmennene dømt, men i en høyere rettsintans frikjent. Mukhtaran og hennes familie hadde etter dette virkelig grunn til å frykte for sine liv - inntil hun apellerte til president Musharaf og gjerningsmennene igjen ble fengslet eller satt i husarrest. Da siste utgave av boka gikk i trykken i desember 2010 (fem år etter), hadde Pakistans Høyesterett fremdeles ikke avsagt noen dom ...

Historien som kvinnen i boka forteller er meget sterk og den er dessverre ikke unik i pakistansk sammenheng. Angivelig har kvinnene i følge lovverket en god del rettigheter, men all den tid dette ikke følges opp i praksis, blir rettighetene i realiteten svært illusoriske. Mens saken har pågått har Mukhtaran blitt et ikon ikke bare blant Pakistans kvinner men også i hele den vestlige verden. Hennes mot til å stå frem og kjempe for rettferdighet ikke bare for seg selv, men for alle Pakistans kvinner, er sterk. Hun har engasjert seg i dannelsen av en skole, hvor også jenter får undervisning, og hun har lært seg å lese og skrive. Hele tiden har hun vært fast bestemt på at hun vil leve og bo i den landsbyen hun er oppvokst i, selv om hun bor et steinkast unna mastoi-klanens bopel. Som dokumentar synes jeg boka er velskrevet. Den er riktignok enkel i sitt uttrykk, men nettopp det gjorde historien enda sterkere. Selv om dette ikke er et litterært storverk, synes jeg boka fortjener terningkast fem. Jeg kommer neppe til å glemme Mukhtarans historie med det første ... show less