Oh Jung-Hee

‘’The moon kept us company, and after a while my little brother shook his fist at it: ‘Stupid moon, where are you goin’?’’

In Oh Jung-hee’s stories, human relationships take a rather ambiguous form. Korean villagers seeking a better life in the city find shelter in the marginalised Chinatown. Others are tormented by the most ferocious emotion of all: love, in all its vicious forms. Mothers are concerned about the course of their lives, disturbed by bourgeois values or terrified show more that the waves will swallow their hearts.

‘’The bell from the Catholic church behind us kept tolling. That tolling had been tugging at us ever since - no, even before - we’d thrown the cat into the sea. Producing endless waves of sound at precise intervals but confined to a single tone, simplifying every desire and state of mind into an elemental monotone, the tolling evoked in me the awesomeness of a peal of thunder you hear on a summer evening when it wakes you from a dream, the mystery of train wheels rumbling through the deep of the night.
‘A nun must have died.’

Chinatown: a young girl comes of age in a filthy street where people are trying to survive extreme hardships, lacking the bare minimum. Written in raw, yet sensitive language, this is a chronicle of early teenage years in a world of prostitution and struggle, of living hand to mouth and trying to understand the universe of adulthood.

‘’It was the dead of night, but the moon lit up the grid of the window frame. Intermittent periods of darkness followed, which I marked up to the clouds. There was the occasional flash of light from the carbide lamps used by the fishermen on the river. I rose, went to the window and opened it, but saw only darkness lurking below.’’

Running Man: A young man tries to fight the leanings of his heart and overcome a bitter loss. Beautiful writing, quite moving at times, but I don’t think this story is particularly interesting.

‘’The deeper the night, the closer the waves sound’’

Mermaid: A woman takes a trip to the seaside with her daughter. She has decided to tell her she is adopted, yet life has its own plans. A story which deals with the ever-complex bond between a mother and a daughter, with an incredible ending, steeped in folklore.

‘’Ah ah, the dreams are gone, the dreams are gone. Merrily, merrily went their songs about lost youth and vanished dreams and new friendships forged by drink. The singing and merriment would continue through the night. How heartwarming the distant songfest; how seductive the distant lights.’’

The Garden Party: A poignant story of frustrating suburbia, where the soft lights of a night garden party and the cooling breeze of the late summer can’t hide the sadness of a woman seeing her aspirations walking away from her, her disappointment in her husband, and her insecurity about being a mother. An atmospheric, yet deeply melancholic story.

In these stories, the windows open at night to reveal the darkness that exists inside bedrooms where dreams are born and thwarted, where the light of the soft caramel lamps on a summer’s night cannot chase away the furies born of suffocated wishes and bitter disappointment.

‘’Life is…’ I murmured. But I couldn’t find the right word. Was there a single word for today and yesterday, with their jumble of indistinguishable, all too complicated colours, a word to embrace all the tomorrows?’’ show less

full review can be found on my website.

Jeg visste absolutt ingenting om denne forfatteren før jeg tilfeldigvis snublet over et eller annet blogginnlegg som jeg i ettertid ikke har klart å finne igjen - antakelig fordi det ikke dreide seg om en bokomtale, men kanskje heller om fremtidige favoritter av noe slag? Alt som har med Korea å gjøre - hva enten det dreier seg om bøker eller filmer - får imidlertid alle sanser til å våkne hos meg, og tittel og forfatter ble umiddelbart notert ned. Boka sikret jeg meg få dager show more senere.

På Wikipedia kan jeg lese at Oh Jung-hee ble født i 1947. På tross av at hun ikke er helt ung, har hun ikke veldig mange bøker bak seg. I det lille jeg klarer å finne av artikler om henne på nettet, går det i alle fall igjen at hun anses som en meget profilert sørkoreansk forfatter.

I "Fuglen", hvis handling finner sted på midten av 1990-tallet, er det 12 år gamle U-mi som forteller historien om seg og broren U-il, som er to-tre år yngre enn henne. Innledningsvis får vi vite at moren er borte og vi får vel egentlig aldri vite om hun har dødd (som følge av farens brutale mishandling) eller rett og slett har stukket av. I begynnelsen plasserer faren barna hos moren sin, men etter hvert går barna på rundgang i familien, fordi alle blir gale av å ha dem hos seg - inntil faren en dag plutselig henter dem hjem igjen. En av naboene har en fugl, og oppe i det triste som følger, holder fuglen motet oppe i barna.

"U-il hadde rett. Den fjerne raslende lyden vi hørte første natten vi flyttet inn hit, var en fugl. Vi kunne høre fuglelydene som kom fra den andre siden av gården, ut av den åpne døren til herr Yi, som lå diagonalt fra vår dør. Han gikk inn og hentet ut et fuglebur mens vi kikket inn på rommet hans. En liten grå fugl med hvitt bryst hang på stangen i buret. Den gned nebbet sitt mot en stang og sang. Inne i buret var det en liten bolle til vann, akkurat som små leker til et dukkehus. Det var til og med et speil." (side 35)

I mellomtiden har faren skaffet seg en ny kone, og han har leid et rom hvor den nye kona og barna må være mens han er borte og arbeider for å tjene penger til sin familie. Uansett hvor usynlige barna gjør seg, er de til plage for den nye kona. Hun holder dessuten på å bli gal på grunn av vilkårene hun er blitt til del som følge av ekteskapet med deres far. Det var ikke en tilværelse i et høl av et fengsel hun ble lovet.

"Hun la møysommelig på sminken hver morgen, og den intense duften av sminke fløt rundt i rommet. All maten hun lagde, duftet av sminke, selv risen hun la opp i skålen vår, duftet sminke. Hun kalte far for "mister", mens han var mer uformell og familiær og kalte henne "du". Han sa at vi skulle kalle henne mamma, men det virket ikke som om den dama hadde til hensikt å bli moren vår." (side 40)

Etter hvert som farens nye kones klaging øker i styrke, øker også farens brutalitet. En dag er hun borte - stukket av (hun også?) - og barna er overlatt helt til seg selv. Og så begynner ventingen på en far som bare aldri kommer ... Og i mellomtiden forsøker U-mi å holde styr på broren, og blir mer og mer brutal ... Mens hun skriver i dagboken sin, som rådgivermoren (antakelig Sør-Koreas barnevern) har anmodet henne om ...

Denne romanen er så inderlig trist, men oppe i alt det triste er det også en sterk vilje til å overleve. Når kaoset truer med å ta fullstendig overhånd, øker U-mis kontrollbehov, noe som til slutt skal få helt fatale konsekvenser for søskenparet og spesielt for U-il. Sterkest inntrykk gjorde det på meg hvordan omverden egentlig ikke brydde seg særlig om hvordan det gikk. Det enkleste var å se en annen vei. Og slutten - den var så hjerteskjærende at det var til å gråte av, uten at boka av den grunn vippet over i det sentimentale. Språket i boka er enkelt og historien fortelles med en viss distanse - gjennom øynene på et barn som ikke forstår alt det ser, og som derfor omfortolker alt det ser over til noe som er til å begripe. Et flott stykke litteratur fra en nokså fremmedartet verden! Her blir det terningkast fem!

Utgitt i Sør-Korea: 2005
Originaltittel: Sae
Engelsk tittel: The Bird
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt: Jarne Byhre
Forlag: Solum Forlag
Antall sider: 190 show less

Une nouvelle de Corée du Nord

J'aurais plutôt dû écrire "Corée", que "Corée du Nord", car l'histoire se passe avant la partition de la Corée, mais les protagonistes de la nouvelle habitent dans le Nord du pays. Plus précisément, l'histoire se passe à l'été 1945. Notre héros, petit garçon d'une dizaine d'années, habite dans un village occupé par les Japonais. Il est trop jeune pour comprendre l'intégralité de ce qu'il se passe, mais il se rend bien compte que l'école est en show more japonais, que personne n'aime réellement les Japonais, qui sont dans son village. On peut entendre que la Corée doit être rendue aux Coréens.

Il faut voir que dans le livre, tout l'aspect historique n'est pas précisé, puisqu'on nous décrit le monde à hauteur d'enfant. Tous les événements lui échappent, et lui, comme tous les petits garçons de cet âge-là, reste dans ses histoires, ses copains (il a même un copain japonais, que tout le monde rejette pourtant), sa famille. Ses grands-parents habitent sur le port. Ils ont plutôt bien réussi, puisqu'ils ont sept barques et peuvent prêter de l'argent (en usure tout de même). Le père du petit garçon a, lui, sa propre usine. Pourtant, cette famille a ses "problèmes" : la sœur s'est fait virer par son mari, car elle a accouché d'une petite fille à six doigts, le frère est revenu d'Hiroshima, après avoir été envoyé travaillé dans les usines japonaises, avec des blessures occasionnées par l'explosion atomique. Son addiction à la drogue est toujours bien présente. Tout l'univers de la famille s'écroule quand le pays est libéré par les Russes, et où les dirigeants cherchent à installer le communisme.

C'est ce bouleversement que nous raconte cette nouvelle d'une centaine de pages. Mon avis : plutôt pas mal, sur une période de l'histoire coréenne, que je connais peu. Cela traite d'enfance, d'émigration, de famille, de passage à l'âge adulte, des thèmes sur lesquels j'aime lire. Ce que j'ai moins aimé : le rythme, un peu trop lent à mon goût, et la narration, un peu décousue. show less