The Girl Who Wasn't There

German lawyer Ferdinand von Schirach gives us a rather gentle mystery story in The Girl Who Wasn't There. Indeed, the book is more than half over before the crime gets a mention, so it reads more like a character study of its central character, photographer Sebastian von Eschburg. Sebastian is the scion of a wealthy but loveless family, and his father committed suicide when he was still a child. He is highly idiosyncratic, uncomfortable around people, and obsessed with colour, Goya and truth. When he has an epiphany on completion of one his works, he seems to go off the rails. The story jumps a few years, and suddenly he is charged with the murder of a missing girl.

Sebastian engages gun lawyer Biegler for his defence but Biegler is show more nonplussed about his client's detachment and unwillingness to be straight with him. Ultimately he unravels what is going on.

von Schirach's writing style is very matter-of-fact, like journalism, which was very effective in Crime where he was recounting real-life cases. I'm not sure that it works so well here, and the book feels a bit perfunctory. As a crime novel I don't think it works, because far more emphasis is given to the lead-up and character background and not enough to the actual crime and its aftermath. The account of the investigation is not all that engaging either, and doesn't deliver any big shocks, just a gradual unfolding of what happened. It's quite bucolic in some ways. I had hoped for better after enjoying Crime so much. show less

An intricate and intriguing novel that explores expression and creation by an artist who sees the world somewhat differently from most people. From his early childhood, where his parents were somewhat remote, Sebastian has always had an alternative view of his surroundings and he pursues this when he takes up the profession of photography, Schirach draws you into his world as Sebastián’s reputation slowly grows. But then unexpectedly he is accused of murder. At this point, the German legal system comes to the fore and the difference in the way that it operates from Britain, makes for a fascinating drama as Sebastian attempts to manipulate his defence and trial and to make it into a piece of performance art, perhaps reaching the show more pinnacle of his achievements. show less

Ferdinand von Schirach is a gifted writer and a skilled storyteller whose previous works have deservedly drawn great praise and been successful worldwide. However, the reader might be forgiven for thinking he's not quite at the top of his game in The Girl Who Wasn't There, billed as a murder mystery. The first part of the novel describes the childhood and early adulthood of Sebastian von Eschberg, whose father loses the family fortune and commits suicide. His unsentimental mother sells what's left and pursues her passion for horses and riding. Sebastian, now a young man left to his own devices, develops a passion of his own for photography, gains an apprenticeship and, later, a profession. Venturing out on his own, his semi-pornographic show more photographs quickly attract attention, and with some fortuitous commissions and the connections they bring, he builds his passion into a lucrative career. All seems to be going well until, at roughly the novel's midpoint, a phone call to police sends investigators to Sebastian's front door. A torn dress and some blood evidence are enough to get him arrested and accused of murder. The sections of narrative that follow are mostly presented from the point of view of Sebastian's defense council, Konrad Biegler, a conscientious, driven and highly regarded lawyer. The reader might be perplexed by some of the events in the first part of the novel. In particular, the descriptions of Sebastian's sexually grotesque photographic exhibitions seem excessively and needlessly explicit. But the chapters in which we read of Biegler's investigation and Sebastian's incarceration will be cause for even more head scratching. There is a great deal of philosophizing about the nature of guilt and innocence, what they mean, whether or not anyone charged with a crime can be completely one or the other, etc. Oddly, Sebastian seems willfully reluctant to aid in his own defense and, rather than fight to prove his innocence, speaks in riddles and plays games. The ending offers an original twist, but this will elicit at most a shrug because by that point the reader has stopped caring. One of the problems is von Schirach's writing style, which piles declarative and tersely descriptive sentences one on top of the other while deftly--indeed, it seems deliberately--avoiding emotional triggers that would engage the reader at a visceral level. His hero, Sebastian von Eschberg, calamitous family history aside, is little more than an accumulation of eccentricities and instances of randomly impulsive behaviour. None of the characters is particularly likable, with the exception perhaps of Sebastian's girlfriend Sofia, though the reader will wonder what she sees in Sebastian. The story itself strains credibility and is structured in a manner that often comes across as arbitrary; sometimes it seems as if the author had no idea what was coming next and pulled something out of thin air. The Girl Who Wasn't There is, in the final analysis, an exceedingly strange novel, one that holds the reader at a distance while trying to draw us in with a mystery that generates little or no suspense. Ferdinand von Schirach can do much better than this. show less

Sebastian is an acclaimed artist whose disturbing photographic installations are feted around the world. His childhood was dysfunctional, a father who committed suicide and a mother who was distant. Sebastian was sent to boarding school and developed his own internal life to cope. At the height of his fame Sebastian is arrested and accused of murder, he confesses (possibly after waterboarding) but there is no body, then it is revealed that the victim is his own half-sister. Beigler, a famous defence lawyer, is left to put the pieces together.

This is short and completely mesmerising book. The first half is taken up by Sebastian's childhood and the events that shaped him. These are recounted in a dispassionate way, as though through a show more haze. There is then a huge leap to the present and the interrogation of Sebastian for an alleged murder. The evidence seems overwhelming but there is no body. The final denouement is clever and, given the subject matter, was no great surprise. I loved 'The Collini Case' which was a cold novel, this is completely different with light and shade and ambiguity. show less

Roman nach wahren Begebenheiten, crude

Om sannhetens illusjon

Ferdinand von Schirach (f. 1964) er en av Tysklands mest profilerte forsvarsadvokater, som så langt har utgitt fire bøker - to novellesamlinger og to romaner. Jeg har omtalt alle hans tre foregående bøker på bloggen min; "Forbrytelser" (2009), "Skyld" (2010) og "Collini-saken" (2011). I min verden har han allerede etablert seg som en forfatter hvis bøker jeg ganske enkelt bare må få med meg! Jeg var derfor ikke sen om å anskaffe hans siste bok "Tabu" (2013) da den nylig utkom i norsk oversettelse.

Innledningsvis i boka presenteres vi for fotografiets historie. Hvor mye akkurat følgende skal ha å si for utviklingen av historien om Sebastian von Eschburg, senere berømt kunstfotograf, skal etter hvert gå show more opp for oss ...

"En lys vårdag i 1838 ble en ny virkelighet skapt på Boulevard du Temple i Paris. Den forandret menneskenes syn, viten og hukommelse. Og til slutt forandret den sannheten." (side 7)

Sebastian vokser opp i en kald og distansert adelsfamilie der barn helst ikke skal synes eller høres. Kjærlighet er så og si ikke-eksisterende i denne familien.

"Barn hadde aldri stått i sentrum i Sebastians familie. Man lærte dem hvordan man skulle holde bestikket når man spiste, hvordan man kysset på hånden og at et barn skulle snakke minst mulig. Men mesteparten av tiden brydde man seg ikke om dem. Da Sebastian ble åtte år gammel, fikk han for første gang lov til å spise ved foreldenes bord." (side 13)

Ti år gammel sendes han på kostskole, og den som gråter da han drar er familiens kokke. Siden er det spesielt én hendelse som skal komme til å prege ham for resten av livet, og det er farens selvmord begått mens han to år senere er hjemme på sommerferie. Han opplever at sannheten blir fordreid, som om det ikke var et selvmord men en tragisk ulykke som forårsaket farens død.

"De neste årene på internatskolen satt Sebastian nesten bestandig i biblioteket og leste. Han var i India, i Sierra Nevada eller i jungelen, han kjørte hundeslede og red på drager, han fanget hval, var sjøfarer, eventyrer og tidsreisende. Han skilte ikke mellom historiene og virkeligheten." (side 41)

Goyas "Den nakne Maja"

Moren treffer en annen mann, som hun gifter seg med, og Sebastian ender etter hvert opp med å bryte kontakten med henne. Nå er han så godt som helt alene i verden - en ensom mann som skal komme til å elske sin egen grenseoverskridende kunst, der tabuer - bl.a. vold og sex - gjøres om til estetikk.

Nære relasjoner er ikke det han er best på - naturlig nok kanskje, siden han ikke akkurat fikk dette inn med morsmelken - men én kvinne skal likevel komme til å bli en del av hans liv, og det er Sofia. Sammen skal de skape et kunstverk som for alvor fører til Sebastians berømmelse. Dette er inspirert av Goyas "Den nakne Maja". Sebastians bilde - med Sofia som Goyas Maja - får tittelen "Majas menn", og salget av bildet gjør ham til en rik mann.

I andre halvdel av boka, der kapitlene har fått titler av farger ("Rødt", "Blått" etc.), er Sebastian arrestert med mistanke om mord. Det vil si så sikre er man på at et drap er begått at en eventuell tvil ikke er noe tema.

Forsvarsadvokaten Biegler engasjeres av Sebastian, og spørsmålet er hvordan forsvaret skal legges opp for en mann som allerede har tilstått drapet på en ung kvinne. Problemet er bare at det ikke finnes noe lik ...

"Tabu" fremstår både som en kriminalroman og et kunsterportrett. Selv om Ferdinand von Schirachs styrke først og fremst har vært som kriminalforfatter frem til nå, er jeg denne gangen av den oppfatning at det er kunstnerportrettet som utgjør bokas sterkeste del. Hva skaper stor kunst? Så visst ikke en oppvekst i en lykkelig familie, skulle man tro. Sebastian er sønn av to særdeles dysfunksjonelle foreldre, og han klarer seg mot alle odds relativt bra, selv om han sliter med å etablere nære relasjoner over tid. Når det for alvor går opp for ham at skjønnhet ikke er sannheten om livet og kunsten, forløses han for alvor i sin kunst. Så er spørsmålet om han til slutt skal komme til å falle for eget grep, fordi han drar sin higen etter sannheten, eller rettere sagt illusjonen om sannheten, litt for langt?

Ferdinand von Schirach er en fantastisk forteller, som behersker en helt spesiell fortellerstil som for lengst har blitt hans varemerke som forfatter. Som kriminalforfatter står han helt for seg selv, og kan ikke sammenlignes med noen andre. Han er nokså nøktern i sine beskrivelser, han går temmelig rett på sak, det ligger mye mellom linjene og de virkelig dypereliggende meningene i teksten må leseren lete frem selv. Plottene i fortellingene hans er helt spesielle - kanskje fordi de faktisk er inspirert av virkelige hendelser, der ting sjelden er slik de tilsynelatende kan se ut til å være. I "Tabu" kan man kanskje si at plottet virker vel konstruert. Samtidig tenker jeg at hele boka er en kraftig påminnelse om at sannhetene kan være så mangefascettert, og at vi gjør en stor feil når vi uten videre "hopper i konklusjonene" fordi alt virker så utvetydig opplagt ... Og som en parallell til hovedpersonen selv i boka, Sebastian von Eschburg: i kunsten er alt tillatt! Jeg fant historien fornøyelig og underholdende, og satte ekstra stor pris på de underliggende psykologiske temaene i boka. Som jurist må jeg dessuten si at jeg elsket scenen hvor forsvarsadvokat Biegler spurte ut politimannen som hadde gjennomført avhøret av Sebastian ... Dette er rett og slett mesterlig!

Jeg er for øvrig ikke enig med dem som hevder at dette er den svakeste boka Ferdinand von Schirach har skrevet. Tvert i mot opplevde jeg stigning i programmet i forhold til hans forrige bok - "Collini-saken"! Vi snakker uansett om en forfatter som ligger i det helt øvre skiktet av karakterskalaen. Helt til slutt: Boka er nydelig oversatt av Sverre Dahl!

Utgitt i Tyskland: 2013
Originaltittel: Tabu
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Sverre Dahl
Antall sider: 215 show less

I really enjoyed this book. In a style that, from the beginning, made me want to settle down, get comfortable and keep reading, von Schirach has written another excellent book that explores the questions of what reality and truth are.