Three Elegies for Kosovo

In 1389, the Field of Blackbirds (Kosovo Field) saw a battle between the Christian army made up of Serbs, Bosnians, Albanians and Romanians and the Ottoman army led by Sultan Mourad. On the eve of battle the Serb military minstrels sang, “Rise, O Serbs, the Albanians are seizing Kosovo” and the Albanian minstrels sang, “Rise, O Albanians! Kosovo is falling to the pernicious Serb!”. Though it had nothing to do with the impending fight with the Ottomans it was the only song each knew. Even when they sang together at the funeral of a northern European lady they sang these songs. Now according to the Serbs, in 1389 they were the only ones who fought the Ottoman. But according to Kadare, it was a coalition that teamed up and fought. show more Regardless of who fought, the Ottomans owned the Field in 10 hours. 600 years later, the Serb leader Milosevic launched a campaign to eliminate the Albanians, the majority population of Kosovo. Today the same song is being sung.

This is an epic book told in only a handful of pages. Kadare’s intention was to just state the truth. That truth is called propaganda from some quarters a chronicle of untold history by others. Regardless, it is a stirring book that looks at the absurdity of war, of hatred, of taking religious differences to the extreme. Blood never washes away. The satirical moments throughout the book pierce like arrows. show less

A short but moving book, part history and part allegory, it highlights the tragedy and folly of human history but also the difficulty we have in breaking from it. Even if we remember the past, are we doomed to repeat it? 8 March 2018

Not knowing much about the history, recent or ancient, of Kosovo and the region, detracted from what I got out of the book. If I had known more, I think I would have understood more of the veiled references that were made. As it was, the language was entrancing, the epic-ness sad and fateful, and it was a good book to make one muse about history and grudges and breaking the cycle of ill will...

Not knowing much about the history, recent or ancient, of Kosovo and the region, detracted from what I got out of the book. If I had known more, I think I would have understood more of the veiled references that were made. As it was, the language was entrancing, the epic-ness sad and fateful, and it was a good book to make one muse about history and grudges and breaking the cycle of ill will...

A novella about the Battle of Kosovo in the late fourteenth century. The people of the region have come together to meet the invading Turks, but their minstrels cannot stop singing songs against each other rather than the new enemy. Good, and sad.

Kosovo. Este nome ainda machuca nossa memória recente, remetendo-nos à dor e ao sofrimento de milhares de pessoas, ao horror de uma das guerras mais odientas dos últimos tempos. Uma tragédia que começou, na verdade, há seis séculos, quando a coalizão composta por sérvios, bósnios, albaneses e romenos foi massacrada pelo exército otomano do sultão Murat. É essa história que Ismail Kadaré, o mais conhecido escritor albanês, resgata em TRÊS CANTOS FÚNEBRES PARA O KOSOVO, livro emocionante que testemunha o terrível drama e também a nobreza da civilização balcânica.
Foi no dia 28 de junho de 1389 que se deu, no "Campo dos Melros" (região hoje conhecida como Kosovo), a sangrenta batalha entre a coalizão show more bálcano-cristã e o exército otomano. Desde então, os vencidos não tiraram o luto. No dia 28 de outubro de 1989, o dirigente sérvio Milosevic lançou novo apelo ao massacre, desta vez contra os albaneses, dando início à implosão da Iugoslávia. Voltando no tempo, Kadaré, que reúne em seu livro três histórias pungentes, desvenda a triste poesia que se esconde no lamento dos que precisam reaprender a viver. show less

Ismail Kadare (f. 1936) er en albansk forfatter med en svær produksjon av bøker på sin merittliste. Det er ikke så mye jeg vet om denne forfatteren, rent bortsett fra at han er ansett som Albanias fremste forfatter i dag. Dermed er han en forfatter jeg absolutt føler at jeg burde lese noe av. Da øynene mine falt på denne lille boka sist jeg var innom et antikvariat, var jeg derfor ikke sen om å plukke den frem. På Wikipedia kan jeg lese at han i sin tid kom på kant med albanske styresmakter, og at han i perioder ikke fikk lov til å publisere noe. I 1990 søkte han om asyl i Frankrike. Kun seks-syv av hans bøker er oversatt til norsk.

"Tre sørgesanger fra Kosovo" utkom på albansk i 1998, og det eksemplaret jeg sitter med show more utkom i 1999, oversatt fra fransk. På forlagets nettsider kan jeg lese at boka er utsogt og ikke kommer i salg igjen. Dermed er man henvist til antikariatene eller bibliotekene dersom man ønsker å få tak i den.

"Aldri hadde det hendt at freden kom styrket ut etter rykter om krig. At det etter håp om fred brøt ut krigshandlinger, var derimot nesten alminnelig på den store halvøya.

Man hadde iblant følelsen av at halvøya virkelig var vidstrakt, at det var plass til alle på den - til atskillige språk og religioner, til ti-tolv folkeslag og statsdannelser, kongedømmer og fyrstedømmer, for ikke å si tre keiserriker, hvorav to - serbernes og bulgarernes - var beseiret, mens det tredje, det bysantiske, til skam for seg selv og for hele kristenheten, hadde underkastet seg tyrkerne.

Men det kom andre tider; folk forandret mening og landområdet virket altfor trangt. Denne følelsen av trangboddhet oppsto ikke så mye av gnisningene mellom territorier og de ulike folkeslagenes språk, som av levninger fra gamle dager. Det var gammelt nag som de angjeldende folkene gikk og ruget over i ensomhet, helt til den dagen da alt virket uutholdelig ... " (side 7)

Våren 1389 skjedde det noe helt usedvanlig på det som etter hvert fikk navnet Balkan:

"Det var det som skjedde denne våren i 1389, da det nesten øyeblikkelig etter den første nyheten som innvarslet en helt ualminnelig fredsperiode, dukket opp en annen som gikk ut på at det ville bli krig, og at det også kom til å bli noe utenom det vanlige." (side 9)

Det store slaget skulle nemlig komme til å stå på Kosovosletten (eller Svarttrostsletten), hvor serberne tapte i kampen mot tyrkerne. Kadare har en noe distansert fortellerstil når han beretter om det som skjedde i 1389, og som senere - nærmere bestemt i 1989 - ble brukt for alt det var verdt for å hisse til krig på Balkan under Serbias statsleder Slobodan Milosevics ledelse. I tre små beretninger - derav tittelen "tre sørgesanger" - får vi høre Balkans svar på våre norske skalde-historier, om kriger og seire, gammelt nag og hat og "om hvordan menneskene her for alltid siden har vært bundet av sin fortid, ute av stand til å frigjøre seg fra sine gamle lenker av uvennskap og nag" (sitat fra smussomslaget). Bunner all ufreden i denne delen av Europa i en gammel forbannelse og et lik som ligger begravet på sletten?

Selv om denne boka bare rommer 100 sider, har jeg brukt litt tid på den. Ikke fordi den på noe vis er tungt fordøyelig, men mer fordi det var mye jeg ønsket å tenke litt rundt før jeg gikk videre. Mange ulike stemmer slipper til, og helt til slutt er det den døde, han som ligger begravet på sletten som får tale:

"Tiden har gått. Fem århundrer har henløpt siden den dagen som så meg stupe. Og så hundre og søtti år. Så seks hundre. Jeg er fremdeles her, alene i min türbe, under den lille flammen på denne usle lampen. Larmen fra dem, liksom havets bulder, vil stadig ikke ta slutt.

... Allah! Nå er det over ti århundrer og jeg er lei av å ligge i ensom majestet i den kristne uendeligheten. Iblant, i de dystreste stunder, undres jeg på om det ikke er mitt blod som er opphav til alle disse redslene. Keg vet at dette er en vanvittig hypotese; likevel bønnfaller jeg Deg, Herre, i min ikke-væren, om endelig å innvilge meg glemsel! Gjør så mitt blod blir trukket ut og ført bort fra denne iskalde sletten. Og de må ikke nøye seg med å fjerne blyvasen, men pløye opp og spavende jorden under mitt telt, der hvor bakken først ble innsatt med dette blodet. Ja, min Gud, rydd jorden godt omkring meg, for det skal bare noen dråper til for å romme fortsettelsen av all verdens erindring ..." (side 99 - 100)

Dette har nok for mitt vedkommende vært høstens store overraskelse så langt og jeg er veldig klar på at denne boka fortjener terningkast fem. Først og fremst fordi jeg opplevde det språklige som svært godt og dernest fordi det var fascinerende og interessante historier som ble fortalt.

Det kunne være veldig interessant å høre om det er noen andre som har lest noe av Ismail Kadare, og som har et og annet tips å komme med i den forbindelse!

Utgitt på albansk: 1998
Originaltittel: Tri kenge zie per Kosoven
Utgitt i Norge: 1999
Oversatt fra fransk: Tom Lotherington
Forlag: J. W. Cappelens Forlag AS
Antall sider: 100 show less