Lost

Who is more important? The son who didn't go missing in1945 or the lost son who has the potential to be found? When we think of war, we think of brave soldiers on the battlefield; soldiers sustaining horrific wounds and giving up previous lives. We hardly think of the refugees, the byproducts of conflict. Treichel tells the German story of an-every wartime family fleeing Russian encroachment. In haste and confusion, an infant is handed off for safe keeping, never to be seen again. Despite having a second son, the parents never forget their firstborn son, Arnold. When this second son is told the story of his missing older brother he is only eight years old and wise enough to know that if Arnold is found, his life will change forever. As show more the younger and more insignificant brother, he will have to share everything he has had to himself for his entire life. Thus begins his story of his parents' obsessive journey to identify Arnold. Told through the first person lens of an eight year old, the narration is at turns darkly funny and heartbreaking. show less

Két állítás:
a.) Ez a könyv a háborúról szól.
b.) Pont ellenkezőleg.
Az ellentét feloldása: ha "pont ellenkezőleg", akkor tulajdonképpen mégis a háborúról szól.

Vonzanak a rejtett főszereplős regények. És ennek a könyvnek rejtett főszereplője van: Arnold, az elbeszélő bátyja, aki még csecsemőként veszett el a második világháború kaotikus kavargásában. Ezzel pedig megszűnt Arnoldnak lenni, helyette 2307. számú eltűnt gyermek lett, aki egy áthatolhatatlan bürokratikus labirintus másik oldalán várja, hogy rátaláljanak. Illetve dehogy, mit tudom én, hogy várja-e, lehetséges, ő ennek az egésznek a tragédiájából semmit sem érzékel. Nem ismerjük őt meg a kínjait - ettől rejtett show more főszereplő. Ismerjük viszont a szülőket, meg az ő megküzdési stratégiáikat. Az anya depresszióját, az apa munkamániáját. És a kamaszelbeszélőt, aki nem igazán tudja átélni ezt az egészet. Neki Arnold nem elveszett, hanem soha nem is volt, ami - valljuk meg - kényelmes állapot. Fázik is a gondolattól, hogy még a végén számból emberré változik. Számára mindazok a traumák, amelyeket a háborúra lehet visszavezetni, idegenek és távoliak. Nincs átjárás szülei és saját tapasztalatai között, ezért nem is lehet empatikus velük szemben. Az empátia hiánya sajátosan hideg elbeszélői pozíciót eredményez, neki ez az egész csak egy hercehurca. Rajta keresztül pedig az olvasó is belekényszerül egy olyan nézőpontba, ahol egy közösség traumája csak bakfitty, irritáló háttérzaj, ami nem hagy minket nyugodtan lenni. Pedig mi csak azt akarunk: lenni, mégpedig nyugodtan. Na, hát erről szól ez a könyv. Legalábbis szerintem. show less

Excellent story of a young boy with troubled parents, who put so much effort into finding their lost son, they appear to forget him. Moving and simply written.

Historien om en bunnløs sorg

Tyske Hans-Ulrich Treichel (f. 1952) er germanist (dvs. har studert germanske språk og eldre germansk litteratur og historie), forfatter og poet, kan jeg lese på Wikipedia (her er det den tyske siden som gjelder - den engelske er svært mangelfull og det finnes ingen norsk side om ham). Han debuterte som poet i 1979 og har siden utgitt en rekke diktsamlinger. 10 bøker, herunder seks romaner, har han utgitt i årene fra 1992. "Der Verlorene" som er originaltittelen på "Den bortkomne", utkom i 1998 (hans tredje roman). Utover dette har Treichel utgitt flere litteraturvitenskapelige essays, skrevet flere librettoer og en hel mengde med lærebøker (i følge Wikipedia). Han er meget prisbelønt i sitt show more hjemland.

Så vidt jeg har klart å finne ut, er det kun "Den bortkomne" og "Tristanakkord" (her er en anmeldelse i Dagbladet av sistnevnte bok) som er oversatt til norsk, og jeg stiller i grunnen et stort spørsmål ved akkurat dét! Det er vel ingen grunn til å anta at Treichels øvrige bøker holder et lavere litterært nivå, eller hur ...? Det som i alle fall er et faktum er at det var nettopp "Den bortkomne" som førte til hans internasjonale gjennombrudd. Boka har til og med fått en egen side på Wikipedia (men kun på tysk)!

"Broren min satt på et hvitt ullteppe og lo inn i kameraet. Det var under krigen, sa mor, det siste krigsåret, hjemme. Hjemme, det var østpå, og broren min var født østpå. Straks mor sa ordet "hjemme", begynte hun å gråte, som hun så ofte gjorde da det ble snakk om broren min. Han het Arnold, akkurat som far. Arnold var en glad gutt, sa mor, mens hun betraktet fotografiet. Så sa hun ikke mer, og jeg sa heller ikke mer og betraktet Arnold, som satt på et hvitt ullteppe og var glad. Jeg vet ikke hva Arnold var glad for, det var jo krig, dessuten befant han seg østpå, men likevel var han glad. Jeg misunte ham denne gleden, og jeg misunte ham det hvite ullteppet, og jeg misunte ham også plassen i fotoalbumet. Arnold var helt forrest i fotoalbumet, til og med foran bryllupsbildene av foreldrene mine og portrettene av besteforeldrene, mens jeg var havnet langt bak i albumet. Dessuten var bildet av Arnold ganske stort, mens bildene av meg for det meste var små, for ikke å si knøttsmå ... " (side 5)

Fortellerstemmen i boka er altså broren til Arnold. Lillebroren som ble født etter krigen, og som så langt har levd i skyggen av den bortkomne broren, han foreldrene mistet under flukten fra russerne på slutten av krigen. I et innfall av opplevd fare overlot moren sitt lille barn til en fremmed kvinne. Da faren var over, var den fremmede kvinnen og Arnold borte. Siden skulle livet dreie seg om å finne dette barnet. For så intenst var savnet etter den bortkomne sønnen at det aldri ble plass til vår navnløse jeg-person, han som i aller høyeste grad var der, levende, men som like godt kunne ha vært død fordi alt handler om Arnold ...

Til å begynne med får han vite at Arnold døde av sult under krigen. Dette gjorde ham i grunnen ganske stolt.

"Det var ikke en eneste av lekekameratene mine som hadde en død bror, for slett ikke å snakke om en bror som var død av sult under flukten fra russerne." (side 8)

Da han er gammel nok, forteller moren ham den egentlige historien. En historie som blir innledningen til en jakt på en høyst levende - og truende - bror. Fordi alt handler om den bortkomne broren Arnold, kjenner vår jeg-person en stor ulyst mot morens prosjekt. Arnold, som alle innser heter noe helt annet i dag, men som finnes der ute. Fra å ha vært hans døde bror, er han nå den ikke-døde broren, som faktisk lever der ute et sted og som bare venter på å bli gjenforent med sin familie.

Foreldrene er tause. De snakker ikke i utrengsmål, og den unge gutten overlates mye til seg selv. Inntil han blir bedt om å stille opp for kroppslige undersøkelser i jakten på det som etter hvert betegnes som hittebarn nr. 2307 ... Etter hvert som resultatene fra undersøkelsene kommer, innser han at det kanskje er mindre sannsynlig at han selv er i slekt med foreldrene sine, enn hva tilfellet er for hittebarn nr. 2307. Hvorfor kunne ikke Arnold bare ha sultet ihjel under krigen, så hadde han sluppet de ydmykende undersøkelsene, tenker gutten. Han fotograferes forfra, bakfra og fra siden som en annen straff-fange - med og uten klær. Da det viser seg at sannsynligheten for slektskap med hittebarn nr. 2307 fremstår som svært minimal, er det som om Arnold dør for andre gang. Moren gråter, og i den grad det er mulig, er vår jeg-person enda mer usynlig for dem. Her har de faktisk en sønn, men de ser ham ikke. Ikke i det hele tatt. Når moren klemmer ham, er det ikke for hans skyld, men for hennes egen. Det er seg selv hun trøster - ikke sønnen sin.

" ... når hun klemte meg var det en tung, fortvilt klem, som ble fulgt av at det skalv og grøsset i kroppen hennes. Jo mer mor skalv og grøsset, desto sterkere klemte hun meg inn mot magen, ja nesten inn i magen. Jeg torde ikke si til mor at jeg ikke ville klemmes." (side 47)

Morens håndtering av sin sorg er ekskluderende i forhold til sønnen, og lammende i forhold til omgivelsene. Guttens sorg og ensomhet er hjerteskjærende. Når han ikke får noen oppmerksomhet, blir han vanskelig.

"Jeg minnet henne om far. Og jeg minnet henne også om Arnold. Men jeg kunne ikke erstatte Arnold for henne. Hadde det stått til meg, ville jeg uten videre ha erstattet Arnold for henne. Jeg kunne spise for to. Se fjernsyn også. Dårlige karakterer kom jeg også hjem med i massevis. Det trengte jeg ingen Arnold til. Men jeg var ikke nok for henne. Jeg var bare det hun ikke hadde. Jeg var fingeren i såret, saltkornet i øyet, steinen på hjertet. Jeg var i ordets sanne betydning til å grine av, men først langt senere skjønte jeg hvorfor det var slik. Den gangen merket jeg bare at mor ved synet av meg fikk et uttrykk av dyp smerte i ansiktet, og at jeg begynte å hate denne smerten like mye som mitt eget speilbilde. Jeg ble det man kaller en vanskelig gutt, utakknemlig og gjenstridig og alltid sur, som særlig plaget mor når det var dårlig med henne." (side 88)

Tematisk handler denne boka om en bunnløs sorg og på et vis også om den første etterkrigstidens slør av fortrengning. Skammen, savnene etter den eller dem man mistet, alt man ikke uten videre kunne snakke om. Men i stedet for å gjøre neste generasjon i stand til å leve, virket tausheten lammende. Det er som om hver generasjon nødvendigvis må legge kortene på bordet for at neste generasjon skal være i stand til å leve videre og på et vis bære med seg familiehistorien videre.

Her om dagen kom jeg over en meget interessant artikkel fra Vagant skrevet av Torgeir Skorgen i 2009 - under tittelen "Retten til å sørge", med undertittelen "Tyske krigstabuer hos Sebald og Treichel". Av denne artikkelen fremgår det at Treichel selv opplevde at moren like før sin død betrodde ham at hans eldste bror likevel ikke hadde omkommet under flukten fra russerne i krigens siste dager i 1945, men at han rett og slett kom bort. Hans foreldre drev en iherdig leting etter den forsvunne sønnen Gustav. Historien i "Den bortkomne" er utvilsomt tuftet på hans egne erfaringer.

Ellers tar artikkelen for seg at det først er de siste ti årene at tyske krigstabuer har slått gjennom i litteraturen. Jeg siterer fra denne artikkelen:

"Et litterært langt mer vellykket forsøk er Hans-Ulrich Treichels (f. 1952) korte og fengslende roman Der Verlorene (Den bortkomne), utgitt i 1998. Her skildres skjebnen til en østfordrevet småborgerlig familie, preget av traumer, fortielser, fortrengning og somatisering. Faren, som i begge verdenskrigene har opplevd å miste gård og grunn, slår seg opp som slakter og siden som kjøttgrossist i en sørtysk småby. Traumatisert etter å ha mistet sitt eksistensgrunnlag to ganger, kompenserer han ved stadig å bygge ut og øke sin virksomhet og levestandard. Moren forsøker på sin side å døyve traumene etter voldtekten hun ble utsatt for under flukten, med eksessivt husarbeid. Hun er imidlertid ikke i stand til å ta ordet «voldtekt» i sin munn og snakker i stedet i unnvikende vendinger om «det skrekkelige som noen gjorde med henne»."

Jeg anbefaler å lese hele artikkelen, som inneholder noen svært interessante analyser av boka.

"Den bortkomne" er rett og slett en perle! Ikke bare er den svært godt skrevet, men måten historien fortelles på - i en noe naivistisk stil og med et manende språk - opplevde jeg som originalt. Å vokse opp med et søsken som er død, og som får mer oppmerksomhet enn de levende, er riktig nok ikke helt unikt. Det er heller ikke unikt at de døde blir opphøyd nærmest til ikoner, fordi vi glemmer deres negative egenskaper. Det er nettopp slik sorg fungerer. Slik vil vår jeg-person aldri kunne bli så edel som Arnold. Det er ganske enkelt ikke mulig. At han så til de grader blir usynlig spesielt for sin mor, er derimot utrolig sårt å lese. Fordi vi hele tiden betrakter det som skjer gjennom øynene til den unge gutten, blir historien aldri påtrengende følelsesladet. Han forstår jo ikke alt han ser, men måten han forteller sin historie på gjør at vi lesere kan forstå. Akkurat dette grepet i historien er bokas styrke! Jeg ble sterkt berørt av historien!

Jeg er forundret over at boka ikke lenger er å få tak i på norsk. Her må det i det minste komme en pocketbok-utgivelse! Boka fortjener nemlig mer oppmerksomhet!
Utgitt i Tyskland:1998
Originaltittel: Der verlorene
Utgitt i Norge: 2000
Forlag: Pax
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Antall sider: 110
ISBN:82-530-2172-0 show less

This is a very unusual story, one I should have read years ago. A couple fleeing from the Red Army in the final year of World War II suddenly and unexpectedly comes face to face with them. In desperation, the mother thrusts her baby boy into the arms of a complete stranger. Years later, they have a second son and after having built up a new existence in the Germany of the economic wonder, they decide to search for their “lost” son. It is such a fascinating tale, I read it in a single day

Hans-Ulrich Treichel é um autor alemão contemporâneo cujo texto é sempre marcado por uma inesperado humor e por traços autobiográficos que, longe de servir a uma escrita personalista, enriquecem a narrativa, que transcende assim a questionável dicotomia entre ficção e não-ficção. Em um de seus livros mais recentes, “O Acorde de Tristão”, ele ironiza sua relação com o compositor Hans Werner Henze, de quem é libretista e amigo pessoal, ao narrar a história de um professor de literatura, um germanista, cuja aproximação de um compositor celebrado tem efeitos enormes sobre o acadêmico que está justamente a escrever uma dissertação sobre o esquecimento.

A ironia e o esquecimento também são aspectos recorrentes em show more sua novela de estréia, “O Perdido”. Nessa obra, Treichel conta a história – segundo ele, verídica e pessoal – de um terrível drama familiar: durante a Segunda Guerra Mundial, um casal foge da invasão russa à Alemanha e, em um momento de desespero, a mãe entrega seu filho pequeno a uma outra alemã, sem ter tempo de dizer-lhe o nome da criança ou perguntar-lhe o nome à mulher. A história, contudo, é narrada do ponto de vista do segundo filho do casal, nascido depois da guerra, cuja infância é marcada pela busca incessante dos pais por esse irmão perdido, Arnold. É ele o narrador inominado que sofre com a culpa alimentada pela mãe e pela indiferença do pai.

No campo simbólico, “O Perdido” pode ser visto como um retrato da própria Alemanha do pós-guerra: a mãe representa aqueles que continuaram, depois do término do conflito, presos àquele passado doloroso e às lembranças de seus traumas pessoais, repletos de culpa pelas escolhas que os alemães fizeram no decorrer da guerra; o pai simboliza os que se aplicaram ao trabalho como uma forma de superar esse passado que eles preferiam esquecer. Em meio a essas duas diferentes posturas em relação a acontecimentos dolorosos tão recentes no imaginário de todo um país, há o protagonista que, mesmo não tendo vivido as agruras do conflito armado, sofre igualmente com suas conseqüências.

Treichel constrói essa trama pela voz de um narrador-protagonista que, sendo adulto, tem laivos de pensamento pueril ao recordar dos acontecimentos da infância sofrida. Sua narrativa em primeira pessoa e com escassa divisão em parágrafos dá ao leitor a impressão de que se acompanha os pensamentos e impressões do narrador no decorrer dos próprios acontecimentos, ainda que em termos gramaticais os verbos no passado predominem, como sói acontecer nas narrativas memorialistas.

O narrador e seu irmão, Arnold, também podem ser vistos como metáforas da divisão da Alemanha em dois países após sua derrota na Segunda Guerra Mundial. Arnold seria a Alemanha perdida, sob influência do bloco soviético, da qual não se tinham notícias precisas por conta de seu regime político fechado, ainda que se soubesse que ela seguia viva; o narrador é a Alemanha Ocidental, cujo peso do passado influenciava ainda uma vida que se queria normal – afastada das idéias reprováveis de sua história política recente – e progressista. Tal associação simbólica é corroborada pela cena final da novela, na qual o narrador e sua mãe aproximam-se de um jovem que seria, possivelmente, o irmão perdido. Repleta de fina ironia, a narrativa mostra que o rapaz cuja identidade é colocada em questão vive uma vida normal como aprendiz de açougueiro – profissão, aliás, intimamente relacionada às origens do próprio pai do narrador – e parece ignorar todo o sofrimento da família que o buscara incessantemente desde o momento trágico da separação.

Em que pese a possível associação da trama de “O Perdido” com a história recente da Alemanha, não há como ignorar que seu tema mais instigante é o drama humano dessa família dividida pela guerra – uma tragédia que certamente se repetiu em tantos outros lares alemães. Como na vida real, os ausentes dominam os que permaneceram. “A vida dos mortos está na memória dos vivos”, já dizia Cícero. Que dizer então de um ausente cuja existência parece intensificar a culpa e a importância que ele teria no decorrer da vida dos presentes se o destino não lhes houvesse furtado do convívio? Treichel leva o leitor a repensar, em nossas vidas, o papel da memória e do esquecimento.

http://locutorio.blog.com/188027... show less

3518395610
Hans-Ulrich Treichel - Der Verlorene
ZUM BUCH:
Eine Familie hat es nach der Flucht aus dem Osten im deutschen Westen zu etwas gebracht. Doch das alltägliche Leben wird von nur einem Thema beherrscht: der Suche nach dem auf dem Treck verloren gegangenen Erstgeborenen, Arnold. Der jüngere Bruder und Ich-Erzähler des Romans erfaßt schnell, daß ihm nur eine Nebenrolle zugedacht ist. In seiner Vorstellung wird das, was die Eltern ersehnen, nämlich die Rückkehr des Verschwundenen, zum Alptraum. (unter Verwendung von Amazon)
ZUM AUTOR: Hans-Ulrich Treichel wurde 1952 in Versmold/Westfalen geboren. Er ist Autor und Germanist.
MEINE MEINUNG: Was der Autor hier beschreibt hat einen großen Teil der Nachkriegsgeneration show more beschäftigt: zunächst der Verlust selber einer nahe stehenden Person, dann aber die stetige Ausrichtung, ja, Fixierung auf dies Erlebte. Die Eltern vergessen auf der Suche nach ihrem „verloren gegangenen“ Sohn den, den sie „noch“ haben. Sie leben größtenteils rückwärtsgewandt mit den Wunden der Flucht und dem, menschlich verständlichen (wenn auch heute von uns zu relativierenden) Unwillen gegen die damaligen Feinde: die Russen. Der jugendliche Ich-Erzähler wird ab frühester Kindheit damit konfrontiert, zweiter zu sein, im Hintergrund zu stehen, nicht für sich, sondern höchstens als Ersatz seines Bruders anerkannt zu sein.
Diese sehr ernsten Themen werden manchmal auf eine flaksige, ironische Art erzählt, die mich persönlich bis jetzt etwas sprachlos lassen. Ja, natürlich gibt es Szenen, die schmunzeln lassen und sicherlich kann dieses ständige Vergleicht-Werden zu einem „Verlorenen“ ein Kind auch zum Neider, bzw. Hasser seines Bruders werden lassen – ohne Zweifel. Wahrscheinlich stimmen berechtigte Kritiken an der übertriebenen Bindung an eine verlorene Heimat etc. Nun lese ich – in dem Wikepedia Artikel über Treichel, dass „(Treichel) den Verlust des älteren Bruders auf der Flucht aus den Ostgebieten ... und die traumatischen Erlebnisse der Eltern, die sich auch auf seine Kindheit auswirkten, verarbeitete in dem Roman Der Verlorene“. Das gibt diesem Buch natürlich eine Glaubwürdigkeit und Nachhaltigkeit, die ich nicht in Frage stellen kann und will. Eins wird wohl deutlich: der Krieg hinterlässt auch noch weit lang nach seinem „Ende“ seine Spuren und Wunden.
Auch in meiner Familie (Generation der Eltern und Großeltern) gibt es ähnliche Geschichten zu erzählen. Ich frage mich, wie wir diesen Problemen gegenüber eine mit-leidende Stellung einnehmen können. Dies ist selbstverständlich eine FRAGE an mich selbst, nicht eine zynische Aufforderung an leidvoll Betroffene. show less