Jonathan Littell

When the The Kindly Ones came out a few years ago in France it sold millions and won some of Europe's most prestigious literary awards . I was surprised therefore, to read so many negative reviews when it was recently released here in the U.S.
It seems people either loved it or hated it. Well add me to the list of those who loved it ! Yes, its dark, depressing, and in places, deranged to the point of perversion. But that's what makes it so fascinating. And I have no doubt, that in the future, this novel will be known as one of the seminal masterpieces of modern literature.… (more)

Jeg leste denne på norsk, så da er det vel fornuftig å skrive omtalen på norsk også.

Dette er en lang bok. Altfor lang, spør du meg. Og setningene ... Her er det setninger som gjerne strekker seg over halvannen side; og jeg lurer på om det er med vilje for å få frem alt det kaotiske som foregår i hodet til jeg-personen; og jeg får også inntrykk av at setningene bare blir lengre og lengre jo dypere ut i boka man kommer og jo mer forskrudd hovedpersonen blir. I tillegg er det nærmest ingen inndeling i kapitler. Historien bare fortsetter og fortsetter, og det er liksom ikke noen tid til å trekke pusten. Det er utmattende, rett og slett.

Dette er en bok som muligens skal forsøke å sjokkere ved å fortelle om det som skjedde i Ukraina, i Kaukasus, i Stalingrad, i Auschwitz, og i Berlin på slutten av krigen. Det er selvsagt rystende historie, men man kjenner jo til mye av dette fra før, så overraskende er det ikke. Det er bare synd den skjønnlitterære historien blir for langdryg og, etter hvert, total uinteressant. Her er en jeg-person som skal fortelle alt han har lært om språkhistorie i Kaukasus, legge detaljert ut om alle møter med alle interessante og totalt uinteressante personer han har møtt, fortelle om alle sine seksuelle fantasier om sin søster og gud vet hvem, til minste detalj; det er ikke måte på hva han føler leseren må ha innsikt i, og det tar liksom aldri slutt. Det er sjelden jeg har vært så lei på slutten av en bok som det jeg var med denne. Tusen sider er syv hundre for mye.

Jeg gir to stjerner; man får mye historie her, selv om den er pakket inn i en jeg-persons noe uinteressante, masende og trettende egenhistorie.… (more)